søndag 9. november 2014

Sistemann over brua



"Ingen stanser ham. Soldatene vinker bare John videre. Livredd skritter han over dynamitt, bomber og ledninger som ligger på brua. Ferden hans fortsetter videre oppover dalen og kommer seg unna tvangsevakueringen."


Sånn startet reportasjen min. Historien handler om noe som skjedde for 70 år siden, men da jeg laget den for Finnmark Dagblad, var det 60 år siden den unge mannen hadde gått over Karasjok brua en dag i begynnelsen av november 1944. Med andre ord; det har gått ti år siden jeg snakket med John Guttorm som gikk bort for noen år siden.

Jeg leser boka "Krigen som aldri slutter", den jeg omtalte i mitt forrige blogginnlegg. Det er en meget interessant bok om våre besteforeldre og foreldre som opplevde tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark i 1944.

I innledningskapittelet forteller forfatteren Øyvind Finne om hvordan han jobbet. Han forteller at han i en tidlig fase gikk ut i lokalpressen og fortalte om interessen for å få kartlagt eventuelle forekomst av personer med traumatiske ettervirkninger av krigsopplevelsene.

"Fylkets største avis hadde i tillegg et stort oppslag med intervju av en dame under overskriften: Bombene faller fortsatt. Mange eldre finnmarkinger lider av krigstraumer.", skriver Finne.

Reportasjen ble ifølge Finne trykket 18. juni 2001 i Finnmark Dagblad. Langt bak i hukommelsen virket tittelen kjent, og sannsynligheten for at jeg intervjuet en kvinne fra Karasjok om dette som en case til nyheten om at Øyvind Finne skulle kartlegge krigstraumene, er stor. Et søk i Retriver ga ingen treff, men jeg skal nok finne ut om jeg husker rett.

Jeg har heldigvis tatt vare på en rekke av reportasjene jeg skrev mens jeg jobbet som frilanser fra 1999 til 2005. Dessverre fant jeg ikke reportasjen fra 18. juni 2001, men jeg fant en annen som plutselig ble aktuell. 


Den handler altså om John Guttorm; sannsynligvis den siste sivile som gikk over Karasjok brua før den ble sprengt.

Her er resten av reportasjen:


- Jeg er ikke helt sikker, men sannsynligvis var jeg den siste sivile fra Karasjok som gikk over den gamle brua før tyskerne sprengte den i november 1944. Fortsatt fatter jeg ikke hvorfor jeg fikk gå fri; alle andre i bygda hadde rømt nedover og oppover dalene eller evakuert sørover, forteller 84-åringen til Finnmark Dagblad mens vi fotograferer han på bakkekanten.

- Rømte til Sverige? 
Han sitter og ser Nordnytt når Finnmark Dagblad banker på noen dager tidligere. John Guttorm bor midt i bygda, bare noen titalls meter fra Karasjok brua. Halvveis snur han seg mot meg og gransker den ukjente over brillene på nesa. Jeg har ingen avtale. Skal bare innom for å høre om han kjenner noen gamle reineiere fra bygda som rømte til Sverige med flokkene sine. Er det noen som vet om evakueringen i Karasjok, så er det John Guttorm har vi fått vite.
            - Finnmark Dagblad skal ha reportasjer om evakueringen lørdag. Det er jo 60 år siden i år, og du vet mye om hvordan det var her, sier jeg på samisk.
            Det går bare et par sekunder før Nordnytt og skjermen går i svart.
            - Å ja, sett deg. Evakueringen ja, det er lenge siden. Eai leat go boares muittut, slik Tanabreddens ungdom synger; bare gamle minner. Reineiere som flyttet med flokkene sine til Sverige spør du.
            Han løfter av brillene og tenker. Så ler han.
            - Nei, det var ingen som rømte til Sverige med flokkene. Kanskje har du hørt om Saraksen som lurte den tyske kommandanten trill rundt? Stakkar, han spiste jo passet sitt også. Det må være det du har hørt, sier John smilende.

Kongens medalje
På stueveggen er det et fargebilde av kongefamilien. Under bildet henger diplomet som forteller at John Guttorm ble tildelt Kongens fortjenestemedalje i 1996. Og ved siden av døra pryder en vakker tegning av den gamle kirka og en oppslått bibel. Det er Karasjok kommunes kulturpris. Utmerkelsene fikk han for sin lange og trofaste innsats som kirketolk. I 34 år tolket Guttorm Guds ord fra norsk til samisk.
            - Minnene er sterke. Du vet når fienden kommer og tar lande ditt, så viskes det ikke ut så lett selv om det har gått mer enn 60 år. Jeg kan fortsatt høre lyden av geværkolben som smeller i hodet på en serberfange (Ps. les mer om Blodveien, nettreportasje som NRK Nordnytt publiserte denne uka, EA anm.). Og skrikene til de utmagrede mennene. Det sitter her oppe, sier han og peker mot hodet og legger til: - Vi kom oss igjennom dette; det ble folk av oss også til tross angst og alt hva vi så.
            Familien Guttorm bodde like ved brua på nordsiden av elva da tusenvis av soldater kom til Karasjok høsten 1940.
            - Far hadde akkurat blitt ferdig med fjøset. Vi hadde ikke rukket å få inn kyrne en gang da soldatene overtok det. På sett og vis var vi heldige. Det var nemlig østerrikere som ikke var nazister som ble beordret inn der. Vi ble etter hvert godt kjent med noen av soldatene, og mor vasket klærne deres også, forteller 84-åringen til Finnmark Dagblad.

Viktig opplysning
Bekjentskapet og kontakten familien fikk med østerrikerne var svært viktig for mange i Karasjok. En dag i august 1944 kommer to av soldatene som hadde bodd i fjøset ved brua til Guttorm.
            - Alles kaputt, sa de og fortalte at bare de to var blitt igjen. Resten var falt i kampene mot russerne i øst. Men det viktigste de ville fortelle oss var at vi måtte pakke alt vi eide og rømme vekk. Tyskerne skulle brenne alt og tvangsevakuere befolkningen i Finnmark. De fleste fikk gjemt unna eiendelene, prioviantert og flyttet kyr og sauer oppover både Karasjohka, Iesjohka og andre steder. Etter hvert flyttet også de fleste vekk fra bygda. De ønsket ikke å bli tvangsevakuert, forteller John Guttorm.

Siste mann
Derfor led de færreste noen nød. Folket hadde fått god tid til å komme seg vekk. John jobbet som betjent hos handelsmann Einar Isaksen. Derfor måtte han være igjen i butikken.
            - Einar og familien ble tatt av tyskerne. Jeg ble i bygda til 5. november 1944 og var trolig en av de siste sivile som var igjen. Den dagen holdt tyskerne på å sette enorme bomber og dynamitt på brua. Jeg gikk likevel over, og det var ingen som stoppet meg, bare vinket meg videre. Naturligvis var jeg livredd. Da jeg hadde kommet meg noen kilometer oppover dalen, så jeg det første huset bli satt fyr på. Jeg kom meg til resten av familien som var ved Gorva, noen mil sør for bygda.
           
Luringen
Opp i dalen hadde også læreren Per Saraksen fra Tana gjemt seg sammen med lappefogd Pleym fra Vadsø. En dag måtte Saraksen nedover mot bygda for å hente flere saker. Han kledde på seg kofte, stjernelue og tok lassoen over skuldra. Læreren så ut som en reindriftssame. Sammen med faren til John Guttorm la de i vei.
            - Like nedenfor der hvor vi hadde gjemt oss, ble Saraksen tatt til fange av en tysk patrulje. Underveis kom han på at han hadde passet sitt i innerlomma. Det måtte han lure opp og stappe det i munnen. For ikke å bli avslørt måtte han spise opp passet. Patruljen førte ham ned til bygda og den tyske kommandanten. I avhøret fikk Saraksen tyskerne til å tro at han bare fulgte deres ordre om å ta med seg reinflokken til Narvik hvor tyskerne skulle slakte dyrene. Men hva skal du her, ville kommandanten vite. Jeg måtte dra ned for å hente mer saker og finne meg noe mat til den lange ferden mot Narvik, svarte Saraksen. Kommandanten syntes dette var en skikkelig mann som fulgte deres ordre. Du kan få alt du trenger av oss; mel, sukker, brød, tobakk, brennevin og annet utstyr, du kan ta så mye du klarer.
            John Guttorm ler og rister på hodet. Før han fortsetter:
            - Saraksen var ikke snauere enn at han fikk plassert provianten og utstyret på en tysk lastebil. Dere må frakte sakene til kjørereinene mine opp i dalen. Derfra skal jeg klare meg, sa luringen. Han lurte tyskerne trill rundt. Jeg husker fortsatt da Saraksen kom til oss, skrattende og hoppende glad for at alle fikk nye og uventede forskyninger, og det attpåtil fra fienden. Det ble rene julekvelden for oss der oppe.
            I over en time forteller 84-åringene om krigsårene og evakueringen.

            - Nei, du får vel ikke plass til alt, men noe har du vel fått med deg, sier John Guttorm.

---

PSHer er flere historier fra 70 års markeringen av tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark.

søndag 2. november 2014

Den høylytte tausheten høres endelig

Bildet er tatt i forbindelse med avdukingen av minnesmerket "Muito-Erindring" i Rustefielbma i Tana. Jeg mener dette var den beste (hvis man kan si det da) markeringen av 1944 i hele Finnmark.


"Akkurat i det dem passerte meg, smalt det. Så kom skuddsalven. Fangen stupte i bakken rett foran meg. Jeg seig sammen, beina sviktet. Flere skuddsalver, men jeg så ikke om den andre fangen ble truffet."

Den gamle damen snakker lavt, omtrent slik når noen forteller deg en hemmelighet og ingen skal høre det. Av og til lukker hun øynene og rister på hodet.

"Det var forferdelig. Jeg reiste meg opp, og klarte å komme meg til bestemors hus. Da hun så meg spurte hun hva som hadde skjedd siden jeg var likblek. Jeg klarte nesten ikke å si noe."

Av og til ser hun opp på bildene som henger på veggen. Soldater og offiserer i tyske uniformer. Kjentfolk som er døde. Slektninger som fortsatt lever. Utstillingen vekker minner. Traumer som har ligget der, forsterkes. Bildene den gamle damen har i hodet er hundre ganger sterkere enn de vi ser på utstillingsveggen. I 70 år har hun hatt dem med seg.

"Og så begynte jeg å gå hjemover. Da jeg skulle vasse over en liten elv, ble alt lyst opp. Det var lyskastere. Jeg stivnet. Og så begynte dem å skyte i elva rett ovenfor meg. Jeg husker ikke mer, men jeg kom meg tilbake til bestemors hus."

I utstillingen finner jeg også et bilde av mor. Teksten under bildet er kjent for meg. Gjennom oppveksten har jeg hørt hva mine foreldre, onkler, tanter og besteforeldre opplevde i Hillagurra i Tana. Det har kommet litt stykkevis og delt. Jeg gjenforteller mor historien den gamle damen fortalte meg på utstillingen. Også for mor er det nytt, men likevel kjent og identifiserbart.

Mor har fulgt med på radio. Hørt mennesker på hennes egen alder fortelle om okkupasjonsårene og ikke minst brenningen og tvangsevakueringen. For henne ligger alt sammen i kroppen, tankene og følelsene. Likevel er historiene hun har hørt på radioen unike og nye. Det har vært 50- og 60-års markeringer av frigjøringen av Øst-Finnmark, men det var liksom for nært. For nært til at man kunne snakke om det. Dessuten er det et helt annet mediemangfold og kanaler nå enn det var for bare ti år siden. Innslagene i radio, tv, aviser og på nett kommer så hyppig og tett at det åpner opp alle minnene, følelsene og det usnakkede.

"Det er nesten som jeg ser og hører alt sammen. Rekkene med fanger og soldater opp og ned elveisen. Den konstante frykten for tyskerne. Jeg kjenner den fortsatt.", forteller mor som er 85 år.

Hun kjenner altså fortsatt redselen og frykten, og det får meg til å tenke på en bok som Øyvind Finne fra Porsanger skrev; "Krigen som aldri slutter". I høst har folk i Finnmark fått gratis bibler på døren, men egentlig er det Finnes bok som burde vært gitt gratis (selvsagt finansiert av regjeringen) til alle husstander i fylket. Hvis etterkrigsgenerasjonen hadde lest boka ville vi etter hvert forstått tausheten til våre foreldre og besteforeldre. Jeg bestiller boka nå forresten.

I en omtale jeg fant på nett står det om "Krigen som aldri slutter":

"Den avslører at det mektige Norge skrev krigshistorien med gullskrift for Hjemmefronten og usynlig skrift for Finnmarks folk. Finnmarks innbyggere har aldri fått anerkjent det krigstraume som ble påført dem. Enkelte personer og miljøer har levde i psykososiale faresoner. Ekstreme hendelser under krigen, evakueringen og gjenreisningen ligger på lager. Storsamfunnet, helse/sosial/trygdemyndighetene har ikke møtt dette med åpne sinn og forpliktende hjelp."

Takket være en formidabel journalistisk innsats, spesielt av NRK Troms og Finnmark, gjør at den høylytte tausheten endelig høres. Noen av menneskene som fortsatt lever, har endelig fortalt om sine opplevelser til offentligheten. Trolig har disse menneskene brukt svært mye energi på å glemme krigen, brenningen og deportasjonen. Undertrykke følelsen av å være ubetydelig sammenlignet med for eksempel "Gutta på skauen". Ikke la traumene gå utover etterkommerne. Derfor har de vært tause. Alt har ligget på lager slik Øyvind Finne skriver.

At den gamle damen jeg møtte på utstillingen og min mor forteller sine historier og episoder, kan kanskje tolkes dithen at NRK og andre mediers massive fokus på 1944, har hjulpet dem; en slags "healing" om man vil.

I morges spurte jeg NRK-redaktør Pål Hansen på Twitter om "hva nå, pågangen på folk som vil dele sine minner og opplevelser, har økt den siste uka. Skal vi fortsette?"

"Ja mange mailer og tilbakemeldinger. Kanskje mai 2015 er tiden for ny temakveld.", svarte Hansen.

Og en twitrer: "Dere må fortsette. Vi som er barn av huleboere og tvangsevakuerte, har fått vite lite. De gamle sa ingen ting."

Fortsatt er det tusenvis av historier der ute, og som bør formidles på en eller annen måte. Akkurat nå hadde det kanskje vært en idé å se nærmere på det som Øyvind Finne har undersøkt. Han har snakket med 40 mennesker. Hva gjorde krigen med folk? Hvordan formet traumene fra deportasjonen, brenningen og redselen, livet deres? Og hvordan påvirket alt dette vi som er etterkommerne? Også her ville det vært svært mye interessant journalistisk stoff å formidle.

"Jeg har aldri klart å snakke om den skutte russerfangen som lå der ved siden av meg. Men jeg har heller aldri klart å glemme det selv om jeg har prøvd."

Så går den gamle kvinnen ut. Inn i meg sier jeg takk, men neste gang jeg treffer henne skal jeg si takk så hun hører det. Alle som opplevde krigen, brenningen og deportasjonen, og årene etter, fortjener en høy takk.