Den høylytte tausheten høres endelig
Bildet er tatt i forbindelse med avdukingen av minnesmerket "Muito-Erindring" i Rustefielbma i Tana. Jeg mener dette var den beste (hvis man kan si det da) markeringen av 1944 i hele Finnmark. |
"Akkurat i det dem passerte meg, smalt det. Så kom skuddsalven. Fangen stupte i bakken rett foran meg. Jeg seig sammen, beina sviktet. Flere skuddsalver, men jeg så ikke om den andre fangen ble truffet."
Den gamle damen snakker lavt, omtrent slik når noen forteller deg en hemmelighet og ingen skal høre det. Av og til lukker hun øynene og rister på hodet.
"Det var forferdelig. Jeg reiste meg opp, og klarte å komme meg til bestemors hus. Da hun så meg spurte hun hva som hadde skjedd siden jeg var likblek. Jeg klarte nesten ikke å si noe."
Av og til ser hun opp på bildene som henger på veggen. Soldater og offiserer i tyske uniformer. Kjentfolk som er døde. Slektninger som fortsatt lever. Utstillingen vekker minner. Traumer som har ligget der, forsterkes. Bildene den gamle damen har i hodet er hundre ganger sterkere enn de vi ser på utstillingsveggen. I 70 år har hun hatt dem med seg.
"Og så begynte jeg å gå hjemover. Da jeg skulle vasse over en liten elv, ble alt lyst opp. Det var lyskastere. Jeg stivnet. Og så begynte dem å skyte i elva rett ovenfor meg. Jeg husker ikke mer, men jeg kom meg tilbake til bestemors hus."
I utstillingen finner jeg også et bilde av mor. Teksten under bildet er kjent for meg. Gjennom oppveksten har jeg hørt hva mine foreldre, onkler, tanter og besteforeldre opplevde i Hillagurra i Tana. Det har kommet litt stykkevis og delt. Jeg gjenforteller mor historien den gamle damen fortalte meg på utstillingen. Også for mor er det nytt, men likevel kjent og identifiserbart.
Mor har fulgt med på radio. Hørt mennesker på hennes egen alder fortelle om okkupasjonsårene og ikke minst brenningen og tvangsevakueringen. For henne ligger alt sammen i kroppen, tankene og følelsene. Likevel er historiene hun har hørt på radioen unike og nye. Det har vært 50- og 60-års markeringer av frigjøringen av Øst-Finnmark, men det var liksom for nært. For nært til at man kunne snakke om det. Dessuten er det et helt annet mediemangfold og kanaler nå enn det var for bare ti år siden. Innslagene i radio, tv, aviser og på nett kommer så hyppig og tett at det åpner opp alle minnene, følelsene og det usnakkede.
"Det er nesten som jeg ser og hører alt sammen. Rekkene med fanger og soldater opp og ned elveisen. Den konstante frykten for tyskerne. Jeg kjenner den fortsatt.", forteller mor som er 85 år.
Hun kjenner altså fortsatt redselen og frykten, og det får meg til å tenke på en bok som Øyvind Finne fra Porsanger skrev; "Krigen som aldri slutter". I høst har folk i Finnmark fått gratis bibler på døren, men egentlig er det Finnes bok som burde vært gitt gratis (selvsagt finansiert av regjeringen) til alle husstander i fylket. Hvis etterkrigsgenerasjonen hadde lest boka ville vi etter hvert forstått tausheten til våre foreldre og besteforeldre. Jeg bestiller boka nå forresten.
I en omtale jeg fant på nett står det om "Krigen som aldri slutter":
"Den avslører at det mektige Norge skrev krigshistorien med gullskrift for Hjemmefronten og usynlig skrift for Finnmarks folk. Finnmarks innbyggere har aldri fått anerkjent det krigstraume som ble påført dem. Enkelte personer og miljøer har levde i psykososiale faresoner. Ekstreme hendelser under krigen, evakueringen og gjenreisningen ligger på lager. Storsamfunnet, helse/sosial/trygdemyndighetene har ikke møtt dette med åpne sinn og forpliktende hjelp."
Takket være en formidabel journalistisk innsats, spesielt av NRK Troms og Finnmark, gjør at den høylytte tausheten endelig høres. Noen av menneskene som fortsatt lever, har endelig fortalt om sine opplevelser til offentligheten. Trolig har disse menneskene brukt svært mye energi på å glemme krigen, brenningen og deportasjonen. Undertrykke følelsen av å være ubetydelig sammenlignet med for eksempel "Gutta på skauen". Ikke la traumene gå utover etterkommerne. Derfor har de vært tause. Alt har ligget på lager slik Øyvind Finne skriver.
At den gamle damen jeg møtte på utstillingen og min mor forteller sine historier og episoder, kan kanskje tolkes dithen at NRK og andre mediers massive fokus på 1944, har hjulpet dem; en slags "healing" om man vil.
I morges spurte jeg NRK-redaktør Pål Hansen på Twitter om "hva nå, pågangen på folk som vil dele sine minner og opplevelser, har økt den siste uka. Skal vi fortsette?"
"Ja mange mailer og tilbakemeldinger. Kanskje mai 2015 er tiden for ny temakveld.", svarte Hansen.
Og en twitrer: "Dere må fortsette. Vi som er barn av huleboere og tvangsevakuerte, har fått vite lite. De gamle sa ingen ting."
Fortsatt er det tusenvis av historier der ute, og som bør formidles på en eller annen måte. Akkurat nå hadde det kanskje vært en idé å se nærmere på det som Øyvind Finne har undersøkt. Han har snakket med 40 mennesker. Hva gjorde krigen med folk? Hvordan formet traumene fra deportasjonen, brenningen og redselen, livet deres? Og hvordan påvirket alt dette vi som er etterkommerne? Også her ville det vært svært mye interessant journalistisk stoff å formidle.
"Jeg har aldri klart å snakke om den skutte russerfangen som lå der ved siden av meg. Men jeg har heller aldri klart å glemme det selv om jeg har prøvd."
Så går den gamle kvinnen ut. Inn i meg sier jeg takk, men neste gang jeg treffer henne skal jeg si takk så hun hører det. Alle som opplevde krigen, brenningen og deportasjonen, og årene etter, fortjener en høy takk.
"Det er nesten som jeg ser og hører alt sammen. Rekkene med fanger og soldater opp og ned elveisen. Den konstante frykten for tyskerne. Jeg kjenner den fortsatt.", forteller mor som er 85 år.
Hun kjenner altså fortsatt redselen og frykten, og det får meg til å tenke på en bok som Øyvind Finne fra Porsanger skrev; "Krigen som aldri slutter". I høst har folk i Finnmark fått gratis bibler på døren, men egentlig er det Finnes bok som burde vært gitt gratis (selvsagt finansiert av regjeringen) til alle husstander i fylket. Hvis etterkrigsgenerasjonen hadde lest boka ville vi etter hvert forstått tausheten til våre foreldre og besteforeldre. Jeg bestiller boka nå forresten.
I en omtale jeg fant på nett står det om "Krigen som aldri slutter":
"Den avslører at det mektige Norge skrev krigshistorien med gullskrift for Hjemmefronten og usynlig skrift for Finnmarks folk. Finnmarks innbyggere har aldri fått anerkjent det krigstraume som ble påført dem. Enkelte personer og miljøer har levde i psykososiale faresoner. Ekstreme hendelser under krigen, evakueringen og gjenreisningen ligger på lager. Storsamfunnet, helse/sosial/trygdemyndighetene har ikke møtt dette med åpne sinn og forpliktende hjelp."
Takket være en formidabel journalistisk innsats, spesielt av NRK Troms og Finnmark, gjør at den høylytte tausheten endelig høres. Noen av menneskene som fortsatt lever, har endelig fortalt om sine opplevelser til offentligheten. Trolig har disse menneskene brukt svært mye energi på å glemme krigen, brenningen og deportasjonen. Undertrykke følelsen av å være ubetydelig sammenlignet med for eksempel "Gutta på skauen". Ikke la traumene gå utover etterkommerne. Derfor har de vært tause. Alt har ligget på lager slik Øyvind Finne skriver.
At den gamle damen jeg møtte på utstillingen og min mor forteller sine historier og episoder, kan kanskje tolkes dithen at NRK og andre mediers massive fokus på 1944, har hjulpet dem; en slags "healing" om man vil.
I morges spurte jeg NRK-redaktør Pål Hansen på Twitter om "hva nå, pågangen på folk som vil dele sine minner og opplevelser, har økt den siste uka. Skal vi fortsette?"
"Ja mange mailer og tilbakemeldinger. Kanskje mai 2015 er tiden for ny temakveld.", svarte Hansen.
Og en twitrer: "Dere må fortsette. Vi som er barn av huleboere og tvangsevakuerte, har fått vite lite. De gamle sa ingen ting."
Fortsatt er det tusenvis av historier der ute, og som bør formidles på en eller annen måte. Akkurat nå hadde det kanskje vært en idé å se nærmere på det som Øyvind Finne har undersøkt. Han har snakket med 40 mennesker. Hva gjorde krigen med folk? Hvordan formet traumene fra deportasjonen, brenningen og redselen, livet deres? Og hvordan påvirket alt dette vi som er etterkommerne? Også her ville det vært svært mye interessant journalistisk stoff å formidle.
"Jeg har aldri klart å snakke om den skutte russerfangen som lå der ved siden av meg. Men jeg har heller aldri klart å glemme det selv om jeg har prøvd."
Så går den gamle kvinnen ut. Inn i meg sier jeg takk, men neste gang jeg treffer henne skal jeg si takk så hun hører det. Alle som opplevde krigen, brenningen og deportasjonen, og årene etter, fortjener en høy takk.
Kommentarer
Legg inn en kommentar