mandag 5. mai 2014

Vår Deep Throat

- Dere vet mye. Det er bra og et godt utgangspunkt. Men før jeg gir noe, må dere love meg anonymitet så lenge jeg lever.



Vi hadde drukket kaffe, snakket om laksefiske, fjorårets OL på Lillehammer, de samiske organisasjonene, Sametinget - og livet. Etter hvert penset vi mer inn på det vi var på jakt etter: Hva ville Samerettsutvalget si i innstillingen det hadde jobbet med siden 1984? Den innstillingen som kom da, i 1984, var grunnlaget for nettopp Sametinget. Bare fire år senere, i 1989, ble det første Sametinget valgt.

Men det som var utgangspunktet for oppnevningen av utvalget i 1980, var jo altså å utrede samiske rettigheter. Var det for eksempel slik at land og vann tilhørte det samiske folk, og hvordan skulle disse rettighetene "praktiseres" i hverdagen i et område hvor det også bodde kvener og nordmenn?

- Jeg synes det går alt for sakte. Mye av det vi diskuterer og som skrives i dokumentene, er jo ting som kommer til å berøre alle i Finnmark, absolutt alle. Derfor er jeg lei av hemmelighetskremmeriet. At dere kommer hit gjør valget mitt enklere. Dere skal få alt, og jeg skal ikke blande meg bort i hva dere måtte finne på å lage. Mitt ønske er at det kommer ut til folket, men hvis jeg skal få arbeidsro både utad og ikke minst i utvalget, må dere altså love meg anonymitet.

Og så gikk han inn på naborommet som var et slags hjemmekontor. Thor og jeg så på hverandre, men sa ingen ting. Noen dager tidligere hadde vi vært i saunaen sammen med et annet medlem av Samerettsutvalget. Han hadde sittet og lyttet mens vi la ut om det vi visste. Men selv de heftigste dampsjokkene fikk ikke fyren til å si noe konkret. Det eneste vi fikk ut av Steinar Pedersen i Polmak var: - Dere er på rett vei, og hold dere der. Les mandatet til utvalget for å holde kursen.

Det var alt. Steinar har alltid vært lojal mot sine oppdrags- og arbeidsgivere, og det var han gjennom hele sin tid i Samerettsutvalget. Derfor torde vi ikke å håpe så mye når mannen vi besøkte, forsvant inn på et annet rom.

Da han kom ut igjen skjønte vi umiddelbart hva de neste ukene og månedene ville bringe.

Vi hadde funnet vår "Deep Throat" - egentlig tittelen på en pornofilm, men som fikk en annen betydning etter Watergate-skandalen i 1974. Deep Throat var den hemmelige kilden til Washington Post-journalistene som avslørte avlyttingsskandalen, og som senere felte president Richard Nixon.

Bunken med dokumentheftene var nesten en halv meter høy. - Jeg har mer der inne, og mer kommer det, sa han smilende.

Med jevne mellomrom hadde finnmarksavisene snappet opp et og annet fra arbeidet i Samerettsutvalget, men ingen ting var dokumentert på noen måte. I desember 1994 satt NRK Sámi Radio-kollega Thor Thrane og jeg over noen øl og diskuterte Samerettsutvalget. - Noe må vi vel klare å få ut, konkluderte vi. Derfor ba vi om et møte med sjefen vår, Nils Johan Heatta. Målet var å få en uke til å lese og ikke minst å snakke med kilder som kunne vite noe.

- Dere skal få to uker, svarte Heatta. - Nå skal vi få til noe, sa han begeistret.

I begynnelsen av januar 1995 satt vi på NRKs Tana-kontor. Samerettsutvalgets mandat som var laget av regjeringen, ble finlest og satt i sammenheng med den generelle samepolitiske utviklingen og situasjonen. Vi dannet oss raskt et scenario, men det viktigste manglet: Noe konkret og autentisk fra utvalget.

Den andre uka kjente vi frustrasjonen komme sigende; ingen av utvalgsmedlemmene vi ringte til ville gi oss noe. Alle vi snakket med lyttet og diskuterte med oss, og satte pris på at noen endelig så ut til å bry seg om hva de jobbet med. Det var imidlertid tydelig at alle hadde svært stor respekt for lederen i utvalget, sorenskriver Tor Falch. Allerede i 1987 hadde regjeringen valgt ham til å lede det, og han hadde gitt klar beskjed til medlemmene om at det ikke måtte forekomme lekkasjer - i alle fall måtte ikke utkastene som sekretærene etter hvert skrev, komme ut.

Halvmetersbunken på bordet var altså utkastene, de ferskeste lå øverst. Prosessen i Samerettsutvalget gikk blant annet ut på at diskusjonene på møtene ble innarbeidet i det som skulle bli til de endelige kapitlene i den endelige innstillingen. Jeg har aldri vunnet noe stort i Lotto eller andre spill, men jeg antar at følelsene vi satt med kunne sammenlignes med en fersk lottomillionærs ekstase.

Alle diskusjonene og kranglene mellom Thor og meg, og ikke minst alle samtalene vi hadde hatt med de andre utvalgsmedlemmene, hadde likevel vært viktige - og som nå plutselig ga resultater. - Dere har oversikten, og dere kjenner til samfunnet og prosessene. Jeg stoler på at alle disse dokumentene gir mening, ikke bare for dere, men også for dem dette vil gjelde for, hvis vi noen gang kommer så langt og blir ferdige, sa mannen - vår Deep Throat.

Det var Thor som ringte ham. Jeg satt ved siden av og pekte på notatene våre og de gule lappene vi hadde tegnet på. Det gikk ti minutter. Tjue minutter. Igjen skulle det bli slik vi hadde opplevd i over halvannen uke. Prat, prat, prat.

- Vi starter med en gang, sa Thor plutselig. - Ja, vi har privatbil, sa han før samtalen ble avsluttet.

Og der satt vi altså med absolutt alt Samerettsutvalget hadde jobbet med i tiden etter at Sametinget var blitt opprettet. Begrep som Finnmark Grunnforvaltning, Samisk Grunnforvaltning og bygdebruksmodellen, ble vi kjent med. Hva de ulike medlemmene gikk inn for; flertall og mindretall. Og etter hvert som nye møter ble avviklet, fikk vi nye dokumenter. Vi kontaktet ordførere, samepolitikere, bygdefolk, hyttefolk, laksefiskere og kommunepolitikere og bygdeoriginaler. Vi måtte forklare og tegne; dette kommer Samerettsutvalget til å foreslå. Slik kan det nye Finnmark, messet vi og intervjuet og fikk folkets reaksjoner.

Det ble mange nyhetssaker på radio og tv, og ikke minst i tv-magasinsendingene. Vi satte i gang noe som trolig hele Finnmark hadde godt av - en diskusjon om det som skulle komme mange år senere. Finnmark Journalistlag belønnet oss med Årets Journalistpris i 1996 for å ha "fått fram de viktigste forslagene i Samerettsutvalgets innstilling lenge før offentliggjøringen. Avsløringene til Aslaksen og Thrane satt for alvor i gang debatten om hvem som skal eie land og vann i Finnmark", sa Finnmark Journalistlag i begrunnelsen.

30. januar 1997 klokka 14 kom de samlet inn på Kulturhuset i Karasjok. Nå skulle 14 års utredning offentliggjøres. Samerettsutvalget var ferdig. "Naturgrunnlaget for samisk kultur" - en murstein av et dokument med bokstavene og tallene NOU: 1997:4. Blant de tjue utvalgmedlemmene var også vår Deep Throat. Vi smilte lurt til hverandre da leder Tor Falch overrakte utredningen til fungerende justisminister Jørgen Kosmo.

Han fikk aldri oppleve resultatene av arbeidet han hadde vært med på, bortsett fra etableringen av Sametinget. En novemberdag i 1999 reiste jeg til Skibotn hvor han var på opptrening for å mestre livet med surstoffmaske. Han ventet på lungetransplantasjon. I radiodokumentaren jeg laget, snakket han om livet og døden. Optimistisk og glad. Den halvtimes dokumentaren ble rundet av med Bjørn Afzeluis´ "Liten blues vid gravens rand". Når opptakeren ble slått av, snakket vi om Samerettsutvalget.

- Det går for sakte, det har alltid gått for sakte. Mye av det vi foreslo i innstillingen blir foreldet, og kanskje er det en bevisst handling fra regjeringens side. Det er jo en revolusjon vi gikk inn for. Staten må gi i fra seg noe de har tatt fra oss. Noe Staten aldri gjør frivillig. Derfor vil statsmakten trenere dette lengst mulig.

Hver gang jeg kjører forbi Sirma og ser det hvite huset som var hjemmet hans hele livet, tenker jeg på møtene vi hadde. Og jeg husker ordene hans fra samtalene på opptreningssenteret i Skibotn:

- Ingen i utvalget skjønte noen sinne at dere fikk dokumentene fra meg. Dere gjorde en god jobb.

19. februar 2001 døde Oscar Varsi 62 år gammel.

Takk, Oscar.