søndag 9. november 2014

Sistemann over brua



"Ingen stanser ham. Soldatene vinker bare John videre. Livredd skritter han over dynamitt, bomber og ledninger som ligger på brua. Ferden hans fortsetter videre oppover dalen og kommer seg unna tvangsevakueringen."


Sånn startet reportasjen min. Historien handler om noe som skjedde for 70 år siden, men da jeg laget den for Finnmark Dagblad, var det 60 år siden den unge mannen hadde gått over Karasjok brua en dag i begynnelsen av november 1944. Med andre ord; det har gått ti år siden jeg snakket med John Guttorm som gikk bort for noen år siden.

Jeg leser boka "Krigen som aldri slutter", den jeg omtalte i mitt forrige blogginnlegg. Det er en meget interessant bok om våre besteforeldre og foreldre som opplevde tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark i 1944.

I innledningskapittelet forteller forfatteren Øyvind Finne om hvordan han jobbet. Han forteller at han i en tidlig fase gikk ut i lokalpressen og fortalte om interessen for å få kartlagt eventuelle forekomst av personer med traumatiske ettervirkninger av krigsopplevelsene.

"Fylkets største avis hadde i tillegg et stort oppslag med intervju av en dame under overskriften: Bombene faller fortsatt. Mange eldre finnmarkinger lider av krigstraumer.", skriver Finne.

Reportasjen ble ifølge Finne trykket 18. juni 2001 i Finnmark Dagblad. Langt bak i hukommelsen virket tittelen kjent, og sannsynligheten for at jeg intervjuet en kvinne fra Karasjok om dette som en case til nyheten om at Øyvind Finne skulle kartlegge krigstraumene, er stor. Et søk i Retriver ga ingen treff, men jeg skal nok finne ut om jeg husker rett.

Jeg har heldigvis tatt vare på en rekke av reportasjene jeg skrev mens jeg jobbet som frilanser fra 1999 til 2005. Dessverre fant jeg ikke reportasjen fra 18. juni 2001, men jeg fant en annen som plutselig ble aktuell. 


Den handler altså om John Guttorm; sannsynligvis den siste sivile som gikk over Karasjok brua før den ble sprengt.

Her er resten av reportasjen:


- Jeg er ikke helt sikker, men sannsynligvis var jeg den siste sivile fra Karasjok som gikk over den gamle brua før tyskerne sprengte den i november 1944. Fortsatt fatter jeg ikke hvorfor jeg fikk gå fri; alle andre i bygda hadde rømt nedover og oppover dalene eller evakuert sørover, forteller 84-åringen til Finnmark Dagblad mens vi fotograferer han på bakkekanten.

- Rømte til Sverige? 
Han sitter og ser Nordnytt når Finnmark Dagblad banker på noen dager tidligere. John Guttorm bor midt i bygda, bare noen titalls meter fra Karasjok brua. Halvveis snur han seg mot meg og gransker den ukjente over brillene på nesa. Jeg har ingen avtale. Skal bare innom for å høre om han kjenner noen gamle reineiere fra bygda som rømte til Sverige med flokkene sine. Er det noen som vet om evakueringen i Karasjok, så er det John Guttorm har vi fått vite.
            - Finnmark Dagblad skal ha reportasjer om evakueringen lørdag. Det er jo 60 år siden i år, og du vet mye om hvordan det var her, sier jeg på samisk.
            Det går bare et par sekunder før Nordnytt og skjermen går i svart.
            - Å ja, sett deg. Evakueringen ja, det er lenge siden. Eai leat go boares muittut, slik Tanabreddens ungdom synger; bare gamle minner. Reineiere som flyttet med flokkene sine til Sverige spør du.
            Han løfter av brillene og tenker. Så ler han.
            - Nei, det var ingen som rømte til Sverige med flokkene. Kanskje har du hørt om Saraksen som lurte den tyske kommandanten trill rundt? Stakkar, han spiste jo passet sitt også. Det må være det du har hørt, sier John smilende.

Kongens medalje
På stueveggen er det et fargebilde av kongefamilien. Under bildet henger diplomet som forteller at John Guttorm ble tildelt Kongens fortjenestemedalje i 1996. Og ved siden av døra pryder en vakker tegning av den gamle kirka og en oppslått bibel. Det er Karasjok kommunes kulturpris. Utmerkelsene fikk han for sin lange og trofaste innsats som kirketolk. I 34 år tolket Guttorm Guds ord fra norsk til samisk.
            - Minnene er sterke. Du vet når fienden kommer og tar lande ditt, så viskes det ikke ut så lett selv om det har gått mer enn 60 år. Jeg kan fortsatt høre lyden av geværkolben som smeller i hodet på en serberfange (Ps. les mer om Blodveien, nettreportasje som NRK Nordnytt publiserte denne uka, EA anm.). Og skrikene til de utmagrede mennene. Det sitter her oppe, sier han og peker mot hodet og legger til: - Vi kom oss igjennom dette; det ble folk av oss også til tross angst og alt hva vi så.
            Familien Guttorm bodde like ved brua på nordsiden av elva da tusenvis av soldater kom til Karasjok høsten 1940.
            - Far hadde akkurat blitt ferdig med fjøset. Vi hadde ikke rukket å få inn kyrne en gang da soldatene overtok det. På sett og vis var vi heldige. Det var nemlig østerrikere som ikke var nazister som ble beordret inn der. Vi ble etter hvert godt kjent med noen av soldatene, og mor vasket klærne deres også, forteller 84-åringen til Finnmark Dagblad.

Viktig opplysning
Bekjentskapet og kontakten familien fikk med østerrikerne var svært viktig for mange i Karasjok. En dag i august 1944 kommer to av soldatene som hadde bodd i fjøset ved brua til Guttorm.
            - Alles kaputt, sa de og fortalte at bare de to var blitt igjen. Resten var falt i kampene mot russerne i øst. Men det viktigste de ville fortelle oss var at vi måtte pakke alt vi eide og rømme vekk. Tyskerne skulle brenne alt og tvangsevakuere befolkningen i Finnmark. De fleste fikk gjemt unna eiendelene, prioviantert og flyttet kyr og sauer oppover både Karasjohka, Iesjohka og andre steder. Etter hvert flyttet også de fleste vekk fra bygda. De ønsket ikke å bli tvangsevakuert, forteller John Guttorm.

Siste mann
Derfor led de færreste noen nød. Folket hadde fått god tid til å komme seg vekk. John jobbet som betjent hos handelsmann Einar Isaksen. Derfor måtte han være igjen i butikken.
            - Einar og familien ble tatt av tyskerne. Jeg ble i bygda til 5. november 1944 og var trolig en av de siste sivile som var igjen. Den dagen holdt tyskerne på å sette enorme bomber og dynamitt på brua. Jeg gikk likevel over, og det var ingen som stoppet meg, bare vinket meg videre. Naturligvis var jeg livredd. Da jeg hadde kommet meg noen kilometer oppover dalen, så jeg det første huset bli satt fyr på. Jeg kom meg til resten av familien som var ved Gorva, noen mil sør for bygda.
           
Luringen
Opp i dalen hadde også læreren Per Saraksen fra Tana gjemt seg sammen med lappefogd Pleym fra Vadsø. En dag måtte Saraksen nedover mot bygda for å hente flere saker. Han kledde på seg kofte, stjernelue og tok lassoen over skuldra. Læreren så ut som en reindriftssame. Sammen med faren til John Guttorm la de i vei.
            - Like nedenfor der hvor vi hadde gjemt oss, ble Saraksen tatt til fange av en tysk patrulje. Underveis kom han på at han hadde passet sitt i innerlomma. Det måtte han lure opp og stappe det i munnen. For ikke å bli avslørt måtte han spise opp passet. Patruljen førte ham ned til bygda og den tyske kommandanten. I avhøret fikk Saraksen tyskerne til å tro at han bare fulgte deres ordre om å ta med seg reinflokken til Narvik hvor tyskerne skulle slakte dyrene. Men hva skal du her, ville kommandanten vite. Jeg måtte dra ned for å hente mer saker og finne meg noe mat til den lange ferden mot Narvik, svarte Saraksen. Kommandanten syntes dette var en skikkelig mann som fulgte deres ordre. Du kan få alt du trenger av oss; mel, sukker, brød, tobakk, brennevin og annet utstyr, du kan ta så mye du klarer.
            John Guttorm ler og rister på hodet. Før han fortsetter:
            - Saraksen var ikke snauere enn at han fikk plassert provianten og utstyret på en tysk lastebil. Dere må frakte sakene til kjørereinene mine opp i dalen. Derfra skal jeg klare meg, sa luringen. Han lurte tyskerne trill rundt. Jeg husker fortsatt da Saraksen kom til oss, skrattende og hoppende glad for at alle fikk nye og uventede forskyninger, og det attpåtil fra fienden. Det ble rene julekvelden for oss der oppe.
            I over en time forteller 84-åringene om krigsårene og evakueringen.

            - Nei, du får vel ikke plass til alt, men noe har du vel fått med deg, sier John Guttorm.

---

PSHer er flere historier fra 70 års markeringen av tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark.

søndag 2. november 2014

Den høylytte tausheten høres endelig

Bildet er tatt i forbindelse med avdukingen av minnesmerket "Muito-Erindring" i Rustefielbma i Tana. Jeg mener dette var den beste (hvis man kan si det da) markeringen av 1944 i hele Finnmark.


"Akkurat i det dem passerte meg, smalt det. Så kom skuddsalven. Fangen stupte i bakken rett foran meg. Jeg seig sammen, beina sviktet. Flere skuddsalver, men jeg så ikke om den andre fangen ble truffet."

Den gamle damen snakker lavt, omtrent slik når noen forteller deg en hemmelighet og ingen skal høre det. Av og til lukker hun øynene og rister på hodet.

"Det var forferdelig. Jeg reiste meg opp, og klarte å komme meg til bestemors hus. Da hun så meg spurte hun hva som hadde skjedd siden jeg var likblek. Jeg klarte nesten ikke å si noe."

Av og til ser hun opp på bildene som henger på veggen. Soldater og offiserer i tyske uniformer. Kjentfolk som er døde. Slektninger som fortsatt lever. Utstillingen vekker minner. Traumer som har ligget der, forsterkes. Bildene den gamle damen har i hodet er hundre ganger sterkere enn de vi ser på utstillingsveggen. I 70 år har hun hatt dem med seg.

"Og så begynte jeg å gå hjemover. Da jeg skulle vasse over en liten elv, ble alt lyst opp. Det var lyskastere. Jeg stivnet. Og så begynte dem å skyte i elva rett ovenfor meg. Jeg husker ikke mer, men jeg kom meg tilbake til bestemors hus."

I utstillingen finner jeg også et bilde av mor. Teksten under bildet er kjent for meg. Gjennom oppveksten har jeg hørt hva mine foreldre, onkler, tanter og besteforeldre opplevde i Hillagurra i Tana. Det har kommet litt stykkevis og delt. Jeg gjenforteller mor historien den gamle damen fortalte meg på utstillingen. Også for mor er det nytt, men likevel kjent og identifiserbart.

Mor har fulgt med på radio. Hørt mennesker på hennes egen alder fortelle om okkupasjonsårene og ikke minst brenningen og tvangsevakueringen. For henne ligger alt sammen i kroppen, tankene og følelsene. Likevel er historiene hun har hørt på radioen unike og nye. Det har vært 50- og 60-års markeringer av frigjøringen av Øst-Finnmark, men det var liksom for nært. For nært til at man kunne snakke om det. Dessuten er det et helt annet mediemangfold og kanaler nå enn det var for bare ti år siden. Innslagene i radio, tv, aviser og på nett kommer så hyppig og tett at det åpner opp alle minnene, følelsene og det usnakkede.

"Det er nesten som jeg ser og hører alt sammen. Rekkene med fanger og soldater opp og ned elveisen. Den konstante frykten for tyskerne. Jeg kjenner den fortsatt.", forteller mor som er 85 år.

Hun kjenner altså fortsatt redselen og frykten, og det får meg til å tenke på en bok som Øyvind Finne fra Porsanger skrev; "Krigen som aldri slutter". I høst har folk i Finnmark fått gratis bibler på døren, men egentlig er det Finnes bok som burde vært gitt gratis (selvsagt finansiert av regjeringen) til alle husstander i fylket. Hvis etterkrigsgenerasjonen hadde lest boka ville vi etter hvert forstått tausheten til våre foreldre og besteforeldre. Jeg bestiller boka nå forresten.

I en omtale jeg fant på nett står det om "Krigen som aldri slutter":

"Den avslører at det mektige Norge skrev krigshistorien med gullskrift for Hjemmefronten og usynlig skrift for Finnmarks folk. Finnmarks innbyggere har aldri fått anerkjent det krigstraume som ble påført dem. Enkelte personer og miljøer har levde i psykososiale faresoner. Ekstreme hendelser under krigen, evakueringen og gjenreisningen ligger på lager. Storsamfunnet, helse/sosial/trygdemyndighetene har ikke møtt dette med åpne sinn og forpliktende hjelp."

Takket være en formidabel journalistisk innsats, spesielt av NRK Troms og Finnmark, gjør at den høylytte tausheten endelig høres. Noen av menneskene som fortsatt lever, har endelig fortalt om sine opplevelser til offentligheten. Trolig har disse menneskene brukt svært mye energi på å glemme krigen, brenningen og deportasjonen. Undertrykke følelsen av å være ubetydelig sammenlignet med for eksempel "Gutta på skauen". Ikke la traumene gå utover etterkommerne. Derfor har de vært tause. Alt har ligget på lager slik Øyvind Finne skriver.

At den gamle damen jeg møtte på utstillingen og min mor forteller sine historier og episoder, kan kanskje tolkes dithen at NRK og andre mediers massive fokus på 1944, har hjulpet dem; en slags "healing" om man vil.

I morges spurte jeg NRK-redaktør Pål Hansen på Twitter om "hva nå, pågangen på folk som vil dele sine minner og opplevelser, har økt den siste uka. Skal vi fortsette?"

"Ja mange mailer og tilbakemeldinger. Kanskje mai 2015 er tiden for ny temakveld.", svarte Hansen.

Og en twitrer: "Dere må fortsette. Vi som er barn av huleboere og tvangsevakuerte, har fått vite lite. De gamle sa ingen ting."

Fortsatt er det tusenvis av historier der ute, og som bør formidles på en eller annen måte. Akkurat nå hadde det kanskje vært en idé å se nærmere på det som Øyvind Finne har undersøkt. Han har snakket med 40 mennesker. Hva gjorde krigen med folk? Hvordan formet traumene fra deportasjonen, brenningen og redselen, livet deres? Og hvordan påvirket alt dette vi som er etterkommerne? Også her ville det vært svært mye interessant journalistisk stoff å formidle.

"Jeg har aldri klart å snakke om den skutte russerfangen som lå der ved siden av meg. Men jeg har heller aldri klart å glemme det selv om jeg har prøvd."

Så går den gamle kvinnen ut. Inn i meg sier jeg takk, men neste gang jeg treffer henne skal jeg si takk så hun hører det. Alle som opplevde krigen, brenningen og deportasjonen, og årene etter, fortjener en høy takk.


søndag 12. oktober 2014

Sametingets største skandale

Her er representantene som kom inn etter valget i 1997. Johan Mikkel "Puma" Sara i bakerste rekke helt til høyre. Foto: Sametinget.

Champagnen er drukket. Glassene er vasket, og står klare til neste feiring. Presidenter, professorer, eksperter, journalister og alle de andre som folket har valgt inn, ligger bare som navn igjen i hotellets dataregistre.

Festen er over, jubileet blitt historie. Kopiene fra hotellets printer vil etter hvert ligge i forskjellige arkiv som bilag til alle reiseregningene som er anvist og betalt.

Jeg var ikke der. Jeg var heller ikke der for 25 år siden. Da var jeg i Oslo og hadde nettopp begynt på Norsk Journalisthøgskole for å lære mer om hvordan jeg skulle finne sporene, papirene som kunne fortelle historier som lå gjemt et sted, historier som kanskje noen ikke ville skulle fortelles.

Han var heller ikke på den store festen, men han var der for 25 år siden. Og han var der i 20 år. Puma klatret høyere og høyere, så høyt at hele verden ble hans arbeidsplass. Han fløy dit han måtte og kjørte dit det passet.

Egentlig er dette en historie som allerede er fortalt, og derfor ikke noe å dra fram igjen. Egentlig er det bare trist.

Vi fikk etter hvert en god tone, Johan Mikkel og jeg. En politiker som sa det han mente ofte som titler- og ingresser, og som representerte samene verden over, blir fort en favoritt - ikke bare for velgerne - men også for oss journalister. Vi kunne også ta en øl i ny og ne sammen slik politiske journalister og folkets ombudsmenn gjerne gjør.

Sist vi møttes var det bare det som ligger i ryggmargen og fremst i pannebrasken når samer i vår alder hilser på hverandre, og det har gått en stund siden man sist så hverandre; bures-bures-håndtrykket. Vi vekslet bare et par ord en gang senere i korridoren ved Indre Finnmark tingrett i Tana en småkald januardag i 2013.

- Jeg hadde aldri trodd at slik kunne skje i Sametinget. Når det da kom frem i mediene, måtte vi definere vår egen rolle i slike saker. Vi fant raskt ut at dette var en sak for politiet.

Slik svarte Egil Olli da NRK Sápmi i forbindelse med Sametingets 25 års jubileum kastet blikket tilbake på gode og vonde dager. Arbeiderpartiveteranen som også hadde vært partikamerat med Johan Mikkel Sara, var president da de kreative reiseregningene kom opp for en dag. Jeg hadde i noen uker vinteren 2011 studert bilagene til Sara før disse ble forelagt Olli og hans stab.

Å trekke fram denne triste fortellingen når alle andre jubler, er glade og stolte over hva Sametinget har betydd og oppnådd, er kanskje litt frekt og utidig. Men jeg tenker at den kanskje også kan bidra til å gjøre Sametinget sterkere.

- Det er fullstendig uakseptabelt, og sannsynligvis den største politiske skandalen i Sametingets historie, sa Aili Keskitalo etter at vi hadde publisert reiseregningene til mannen som også hadde vært Keskitalos visepresident. Et forhold som forøvrig endte med politisk skilsmisse og hittil den eneste store "regjeringskrisen" på tinget.

"Bedrageriet er begått av en folkevalgt representant. Det brudd på tillit som overtredelsen representerer, er skjerpende." 

"Det er hevet over enhver rimelig tvil.... at han bevisst og med fullt forsett, fremkalte og utnyttet en villfarelse hos Sametingets administrasjon...." 

"Lagmannsretten finner det utvilsomt at Sara gjorde dette i den hensikt å tilegne seg en uberettiget reisegodtgjørelse på minst 43106 kroner."

Jeg kunne ha avsluttet historien her med noen av konklusjonen til Hålogaland lagmannsrett, men har lyst til å fortelle hvordan vi arbeidet fram Sametingets største politiske skandale. Den er basert på metoderapporten jeg laget til Finnmark Journalistlag i 2012. Johan Mikkel Sara ble forøvrig dømt til 24 dagers betinget fengsel og en bot på 8000 kroner. Han ble også dømt til å tilbakebetale 43106 kroner.

Romjulen er fin tid for postjournaljakt. Det skjer som regel lite, folk slapper av og forventer ikke de ”store nyhetene”. Da har man mange journaler omtrent for seg selv hvis man har meldt seg frivillig til å jobbe på denne tiden. Det hadde jeg gjort i 2010.

Historien var i utgangspunktet skjult i et brev til seks politiske grupperinger på Sametinget. Allerede i oktober 2010 hadde Sametingets møtelederskap vedtatt å sende et brev til skattemyndighetene om at disse gruppene ikke kunne redegjøre for hvordan pengene de hadde fått fra Sametinget i 2009, var brukt. I romjulen fant jeg altså brevet som var datert 14.12.2010.

Dette resulterte i saken "Samepolitikerne gir blaffen i tidsfrister". Her kommenterte en direktør i Skatt Nord at man ikke kunne gjøre noe med politikernes manglende innrapportering ettersom det dreide seg om tilskudd til politiske partier. Dette førte til at et av medlemmene i møtelederskapet ba om ny behandling av saken. På nyåret diskuterte møtelederskapet saken på nytt. Her ble det slått fast at ”pengene var gått til privat forbruk”.

For meg var dette en påstand som ikke kunne bli liggende. Dermed startet jakten på dokumentasjon og det som ble prosjektet "Puma".

Prosjektet startet egentlig i slutten av januar 2011, en måneds tid etter den første enkeltstående nyheten. Problemstillingene var følgende: Hvordan kan det dokumenteres at ”pengene var gått til privat forbruk”? Hvordan kontrollrutiner har Sametinget, og hvordan blir disse eventuelt fulgt opp?

Allerede under arbeidet med den aller første saken om manglende regnskap og konsekvensen av dette, intervjuet jeg gruppelederne.

Johan Mikkel Sara hadde vært gruppeleder for ”Samer bosatt i Sør-Norge”, og jeg intervjuet ham. Noen timer senere ringte han imidlertid og sa at han ville trekke intervjuet. Ettersom jeg på det tidspunktet ikke hadde full oversikt, imøtekom jeg ønsket.

Likevel var en setning i intervjuet utslagsgivende: ”Vi har sendt regnskapet til Sametinget for lenge siden, og jeg skjønner ikke hva som er problemet.”

Etter dette ba jeg om innsyn i alle dokumenter jeg fant i postjournalen som angikk ”Samer bosatt i Sør-Norge”.

Noen dager senere kom dokumentet på e-post. Det skulle vise seg at det besto av 52 sider: Kopierte kvitteringer for kjøp av varer og tjenester, hotell og reiseregninger.

Ved første øyekast viste sammenstillingen at tilskuddet på nesten 100.000 kroner for 2009 i sin helhet var brukt til politisk virksomhet. Blant annet var omtrent halvparten brukt i forbindelse med valgkampen 2009. Den første umiddelbare konklusjonen (basert på oppstillingen) var at det ikke var noe unaturlig at en politisk liste brukte penger på valgkampen.

Jeg bestemte meg likevel for å gjennomgå hvert eneste bilag og samtlige reiseregninger. Disse ble plottet inn med klokkeslett og dato i 2009-kalenderen. Her ble det avdekket flere ”dobbelte bokføringer”. Reiseregningene viste for eksempel at Sara befant seg i en by i Sør-Norge, men samtidig var hans bankkort brukt i Oslo.

En taxiregning fra natt til 29.12.2009 på 750 kroner ble interessant av tre grunner: a) Sara var ikke lenger sametingsrepresentant, b) hvorfor hadde han kjørt taxi midt på natten i forbindelse ”politisk virksomhet” selv om han ikke lenger var sametingsrepresentant og c) hvorfor var det ikke påført hvor taxituren gikk?

Disse funnene gjorde at jeg ba innsyn i reiseregningene Johan Mikkel Sara hadde sendt til Sametinget i 2009. Dette var reiser han hadde foretatt etter innkalling fra Sametinget (komité- og plenumsmøter). Etter en ukes tid fikk jeg innsyn i disse. Klokkeslettene og datoene fra reiseregningene ble plottet inn i kalenderen. Dermed hadde jeg komplett oversikt over samtlige reiser og innkjøp Johan Mikkel Sara hadde foretatt i 2009 både som sametingspolitiker og leder for lista han representerte.

På reiseregningene til Sametinget var det oppført at han hadde kjørt bil Oslo-Karasjok tur/retur en rekke ganger i forbindelse med møtene. Gjennomgangen avdekket blant annet at mens Sara hadde sittet i sin egen bil på vei fra Oslo, hadde noen kjørt taxi i Alta på vegne av lista.

Disse funnene ble forelagt ledelsen i Sametingets administrasjon. Det første svaret var at man utelukkende baserte utbetalingene av reiseregningene på tillit. Man tok det for gitt at opplysningene som var oppgitt, var i samsvar med virkeligheten.

Det var kjent at Johan Mikkel Sara var ansatt i SAS. At ansatte fikk sterkt rabatterte billetter, ble bekreftet av SAS. Det var imidlertid ikke mulig å få tilgang til passasjerlister på de aktuelle datoene som framkom av reiseregningene. Dermed var det ikke mulig å dokumentere at Johan Mikkel Sara hadde ”haiket” (benyttet seg av personalbilletter), men likevel krevd betaling for fullprisbilletter. Bakgrunnen for en slik problemstilling var en sterk indikasjon på at Sara faktisk hadde fløyet og ikke kjørt privatbil ettersom det var mange taxiregninger som var utskrevet i Alta.

Derimot skaffet SAS tilveie ordinære billettpriser på de aktuelle datoene som Johan Mikkel Sara hadde oppført i reiseregningene til Sametinget. Disse ble sammenholdt med beløpene Sara hadde oppgitt i reiseregningene. På den måten kunne man fastslå når Sara hadde reist.

Den eneste måten å få bekreftet hypotesen om at Johan Mikkel Sara hadde brukt personalbilletter, var direkte konfrontasjon.

Det ble imidlertid tidlig klart at han ikke ønsket å svare på noen spørsmål fra meg. Dette førte til at en rekke åpne og ”lukkede” kilder ble kontaktet. Av hensyn til kildevernet er det ikke mulig å redegjøre mer eksakt i forhold til dette. Arbeidet førte imidlertid at flere hypoteser og uklarheter ble bekreftet. Blant annet kunne jeg med stor sannsynlighet fastslå at Johan Mikkel Sara hadde benyttet seg av ID-billetter til noen hundre kroner.

Taxiregningen fra 29.12.2009 ble interessant nettopp fordi den illustrerte at ikke alle pengene var gått til politisk virksomhet slik regelverket til Sametinget krever. Ved hjelp av opplysningene som framkom av bilaget, ba jeg om bistand fra Oslo Taxi. I den første runden var selskapet svært tilbakeholdne med å skaffe tilveie informasjon omkring bilaget.

Ut fra denne researchen skrev jeg fire artikkelutkast. I tillegg ble det laget utkast til radiosaker. Utkastene ble gjennomgått av daværende nyhetsredaktør Kent Valio, redaktør Nils Johan Heatta og kollega Thor Thrane. Uklarheter og brist i framstillingen ble sjekket og rettet opp.

Ettersom Johan Mikkel Sara verken svarte på telefonoppringninger eller sms, ble artikkelutkastene sendt til ham i på e-post. Jeg sendte også utkast til listas sametingsrepresentant Marie Therese Nordsletta Aslaksen. Det ble også sendt sms-meldinger til henne om at artikkelutkast var sendt både
til Sara og henne. Heller ikke Nordsletta Aslaksen besvarte våre oppringninger, og derfor sendte vi sms til henne.

Via sms fra Johan Mikkel Sara fikk vi bekreftet at han hadde mottatt artikkelutkastene. Deretter sendte vi ham konkrete spørsmål på e-post. For at det ikke skulle dra ut i tid, fikk han en frist til å svare. Svaret fra Sara ble innarbeidet i artiklene. Etter denne e-post- og sms-korrespondansen gjorde vi nye forsøk på å få Sara i tale, men dette førte ikke fram.

Onsdag 9. februar 2011 ble satt som start-tidspunkt for reportasjeserien på samtlige plattformer. Den første saken handlet om den korte taxituren natt til 29. desember 2009.

Bare en time etter at artikkelen om taxituren ble publisert, kom en e-post fra Johan Mikkel Sara til meg. ”Nå vet jeg hva det er. Det er taxi fra Gardermoen til Oslo. Pga forsinket fly gikk det verken buss eller tog.”, skrev han.

Jeg tok på ny kontakt med Oslo Taxi med forespørsel om de kunne undersøke taxibilaget nøyere. Ved hjelp av opplysningene som framkom på bilaget, kunne en saksbehandler vise til hvor taxien hadde kjørt. Disse opplysningene bekreftet Saras versjon om at turen hadde gått fra Gardermoen og inn til Oslo natt til 29. desember 2009.

Jeg laget derfor en ny versjon om denne turen, og trakk samtidig den første artikkelen. Årsaken til at vi trakk den, var at den fortalte at turen bare var på 100 meter. Dette var altså ikke korrekt. De øvrige opplysningene i artikkelen var imidlertid riktige.

I samråd med redaksjonsledelsen bestemte vi oss likevel til å vente med de øvrige sakene som var gjort klar.

Johan Mikkel Sara ville ikke opplyse hvor han kom fra med det forsinkede flyet.
Samme dag (09.02.11) som artiklene ble publisert, fikk jeg inn tips om at Johan Mikkel Sara og samboeren hans hadde vært i Tenerife ved juletider i 2009. Tipset kom fra en troverdig kilde, og som hadde god oversikt.

Dette tipset førte til nye undersøkelser. Jeg visste nå med sikkerhet at Sara hadde kommet med fly til Gardermoen på natta, og når han hadde tatt taxi inn til Oslo hvor han bor.

Jeg ba om en oversikt over samtlige ankomster til Gardermoen fra klokken 22 til klokken 02.00. Etter to dager fikk jeg detaljert oversikt som viste hvilke fly som hadde landet. Et av disse tilhørte selskapet Thomas Cook som kom fra Tenerife. Det var imidlertid umulig å få bekreftet fra selskapet om Sara og hans samboer hadde vært passasjerer.

Selv om jeg med stor sannsynlighet kunne fastslå at Johan Mikkel Sara og samboeren kom fra en privat ferietur, og at siste del av denne reisen var betalt av penger som skal brukes på politisk virksomhet, hadde jeg ikke tilstrekkelig dokumentasjon om at paret kom fra Tenerife.

Heller ikke Facebook-søk på Johan Mikkel Saras profil ga noe. Nærmest ved en ren tilfeldighet søkte jeg på navnet til samboeren, og oppdaget at hennes profil var åpen. Denne oppdateringen fra 11. januar 2010 var forløsende: ”Vi var på Tenerife i julen…”

Heller ikke samboeren besvarte oppringningen fra meg. Jeg fikk imidlertid svar via sms fra henne hvor hun skrev at dette er ”et privat spørsmål som ikke vil bli besvart.”

Etter nye diskusjoner med redaksjonsledelsen kom vi fram til at vi hadde tilstrekkelig dokumentasjon på at Johan Mikkel Sara hadde brukt ”politiker-penger” i forbindelse med en privat ferietur.

Dagen etter ble de øvrige sakene publisert som dreide seg om reisene til Johan Mikkel Sara. Vi valgte også å publisere det skriftlige svaret vi fikk fra Johan Mikkel Sara.

Etter de tre første fasene i prosjektet, forela jeg mine funn fram for Sametingets administrasjon. Spørsmålet var hva Sametinget selv ville gjøre for å få bekreftet at Johan Mikkel Sara at han hadde oppgitt gale opplysninger på reiseregningene. Dette gjaldt reisene i forbindelse med komité- og plenumssamlinger.

I slutten av februar ble jeg informert av Sametingets president om at han hadde tatt kontakt med Johan Mikkel Sara. Jeg fikk også bekreftet at Sara overfor Sametingets administrasjon hadde innrømmet bruk av ID-billetter (flybilletter for SAS-ansatte), og samtidig fått utbetalt adskillig mer.

Sametingspresidenten hadde gitt Johan Mikkel Sara frist til 28. februar 2011 med å gå til politiet for og anmelde seg selv.

Tirsdag 1. mars om ettermiddag ble dette bekreftet av politiet i Oslo. Dagen etter ble nyheten publisert både på nett, radio og tv.

- Man kan på en måte betrakte dette som en erkjennelse av straffskyld. Det er jo straffbart å avgi falsk anmeldelse, sa vaktleder valtleder Gunnar Walle ved Sentrum politistasjon i Oslo til meg. Han hadde da jobbet 35 år i politiet, og aldri opplevd noe lignende.

Likevel valgte Johan Mikkel Sara med kallenavnet Puma, å kjøre to rettsrunder, en i Indre Finnmark tingrett og en i Hålogaland lagmannsrett.

Vi ville kanskje ha møttes i Karasjok under jubileumsuka, kanskje hadde vi tatt en øl og til og med skålet med champagne hvis alt dette ikke hadde skjedd. Men vi var ikke der, ingen av oss.

For oss begge - og for Sametinget - var det til syvende og sist kanskje bra at tallene i noen reiseregninger og kvitteringer ble til en historie. Ingen av oss vet hvordan det hadde vært hvis den aldri var blitt fortalt. Nå vet vi i alle fall at det var trist, men sant.




søndag 5. oktober 2014

Jeg tar en journalistisk pause

Unge samfunnsengasjerte mennesker har alltid gjort meg begeistret. Unge som vil noe og brenner for noe, er de som fører samfunnet videre. Søndag ble et slikt ungt menneske valgt til å lede den største samiske organisasjonen og det største samepolitiske partiet i Norge.



Som onkel – čeahci - er jeg stolt over at Beaska Niillas ble valgt til ny leder i Norske Samers Riksforbund. Slik jeg kjenner ham vil han vokse med oppgavene og utfordringene. Han er en dyktig fyr og en likandes kar.

Valget av min brorsønn gjør at jeg tar en journalistisk pause. Konkret betyr dette at jeg ikke ser det som riktig å arbeide med samepolitiske saker all den tid Beaska Niillas har posisjonen han har nå.

Dette henger sammen med journalistisk integritet. Uansett hvor objektivt og balansert jeg skulle formidle nyheter og reportasjer fra det samepolitiske miljøet, kan det alltid være noen som drar min integritet i tvil på grunn av nære og familiære bindinger til en politisk leder. I en slik situasjon ønsker jeg ikke å komme. Integritet betyr selvstendighet, ukrenkelighet. Selv om jeg formelt sett ikke ville vært inhabil etter habilitetsreglene, anser jeg selv for å være uskikket til å dekke samepolitiske saker hvor min brorsønn eventuelt skulle ha en rolle. Som leder av det største samepolitiske partiet, sier det seg selv at Beaska Niillas vil være sentral i de fleste sakene.

Det blir spennende å følge samepolitikken fra sidelinjen etter å ha arbeidet med temaet i om lag 30 år både som avis-, radio-, tv- og nettjournalist.

Avgjørelsen er fullt og holdent min egen.

For ordens skyld; jeg tar ikke pause som journalist, men fortsetter å arbeide med andre spennende forhold i det samiske samfunnet.

lørdag 6. september 2014

Når noen viser deg bilder

Han skriver ikke. Han lager bilder. Selv om jeg holder i en bok, ser jeg filmer. Og nå angrer jeg på at jeg ikke kjøpte e-bok.




Han har skrevet. Han har notert. Han har tenkt, og så skrevet mer.

Nå leser jeg, og mange andre, også min kollega Geir er like begeistret som meg. Jeg klarer ikke å legge i fra meg boka, men snart er jeg ferdig. Det fine med bøker er at vi kan lese dem om igjen, oppdage nye ting, se nye sider ved de nye menneskene vi har møtt. Fordi det var liksom noe annet han også ville fortelle og vise, noe som fløy forbi som skygger. Hva var det? Hva var det jeg tenkte på da jeg leste:

"Klokken 14.30 hadde hun fortsatt ikke kommet. Fiske grep spaden, la den karslig over den ene skulderen, slik han hadde sett veiarbeiderne gjøre. Men hun kom ikke."

Hvorfor faen kom hun ikke? Hvorfor ga hun telefonnummetet sitt til Philip?

"Her er nummeret mitt. Får du flere plager, så må du ringe, jeg er tross alt din saksbehandler, døgnet rundt, jeg vil ikke ha yrkesskader."

Hvorfor ville hun ha kontakt med Philip? Og hvorfor ringte han ikke? Hva var det hun tenkte på, og ble Philip egentlig distrahert av hun fra Setesdal; usympatiske, usikre bortskjemte jentungen fra Setesdal.

Jeg så at Philip gikk løs med spaden på sandhaugen, og kjente vannblemmene hans i min egen hånd. Det var som å se en film, kortfilm, der han kjørte trillebårlast etter trillebårlast med sand. Og for ikke å snakke om henne som sto der i buksedress, spisse småskoler, en mørkegrå åpen bobleanorakk, svarte skinnhansker. En kvinne i trettiårene.

Filmene surrer i hodet, og alle er like synlige mens jeg leser. Noen blir også pirrende og nesten spennende. Her ligger mange ferdige gode kortfilmmanuser, tenker jeg.

Ord som har blitt til setninger, er så godt satt sammen at jeg glemmer at jeg leser. Av og til kommer jeg til meg selv og tenker: Fy svarten hvor godt han skriver. Det er da setningen "han skriver ikke, han viser bilder", dukker opp. Jeg lar meg underholde. Egentlig er det kanskje bare tilfeldige møter mellom ukjente mennesker som aldri har skjedd og ikke eksistert på ordentlig, som jeg lar meg begeistres av. Jeg liker god kunst, god underholdende kunst. Vel, noe har vel skjedd på ordentlig og som han har grublet videre på, denne forfatteren.

Det blir noen korte og heftige møter med mennesker som jeg gjerne ville ha blitt bedre kjent med. Men det er på en måte godt nok. Fordi det han ikke skriver om Sigurd, Philip, Miranda og Roar, fortsetter å spinne. Historiene han har grublet på, notert og skrevet, går ikke over, dem fortsetter å leve på sin måte.

Han har gjort en fantastisk debut. Jeg er glad for at jeg kjøpte boka. Når jeg leser
"Jeg burde ha sagt noe om det. Det går ikke over bare fordi man ikke setter ord på det. Jeg vet det, jeg har forsøkt det, gang på gang.", så tenker jeg:

Neste gang skal jeg kjøpe en e-bok. Kjæresten min Tone, liker ikke helt at jeg leser boka på senga med nattlyset på. Hun får ikke sove ordentlig.

Skjermlyset fra en e-bok på iPaden min forstyrrer ikke søvnen nemlig. Nå blir det e-bøker på senga, og jeg gleder meg til din neste bok, Jakob Arvola.

Takk for historiene, Jakob!

Ps. Hvis du skulle møte på Miranda; hils fra meg.

torsdag 28. august 2014

Livet er fargerikt. Se dem før det er for sent.

En gammel Bjørn Afzelius-låt surrer i hodet. "Liten blues vid gravens rand". Den dukket opp mens vi gjorde oss klar til å kjøre på filmpremiere.


Bildet er fra åpningsscenen til Harrys film. Foto: Harry Johansen



Min gode venn, slektning og kollega Harry Johansen skal vise filmen "Ivnnit ja Eallin"/"Fargene og Livet" i Karasjok. Skal man dømme ut i fra Facebook, er interessen stor. Mange i Karasjok ønsker å se filmen om "Dennis" som Amund Anti er blitt kalt gjennom stort sett hele sitt liv.

Alle i Karasjok har alltid sett ham, men kanskje egentlig uten å se ham. Amund er nemlig en av bygdas alkiser med langt hår, skjegg og rufsete i klesstilen. Ikke en du inviterer hjem til middag liksom. Og samtidig en som heller ikke viser seg fram på grunn av sin elendighet og alkoholisme. Akkurat dette er også åpningsscenen i filmen. Amund forteller at han stod ved gravens rand, ja nesten i graven. Han orket ikke mer. Han ville følge noen av kameratene som tidligere hadde tatt skrittet helt ut.

Jeg har vært så heldig å kunne følge med gjennom hele prosessen til Harry, helt fra den første ideen til den ferdig klipte filmen. Og resultatet er storslått. En film om en alkoholiker er ikke noe unikt, men denne filmen er likevel unik. Unik fordi den viser et menneske på en virkelig, autentisk og troverdig måte. Sosialpornografi er et ord som ofte brukes i forbindelse med denne type filmer, men "Fargene og Livet" er milevis fra det. Det er enkelt og greit et fantastisk dokumentarisk kunstverk.

En av de sterkeste scenene i filmen, synes jeg, er der Amund forbereder sin egen kunstutstilling i Karasjok i fjor sommer. Han skal vise fram verkene sine han har skapt som elev på Kunstskolen. Men ingen kommer. Ingen bryr seg egentlig om en av bygdas alkiser.

Men i kveld kommer det mange. Og det fortjener Amund. I likhet med de fleste mennesker ønsker også han å bli sett, sett slik han er. Harry viser fram dette menneske på en vakker måte i alle livets farger.

Sangen til Bjørn Afzelius er forresten slik:

"Köp inga blommor, sänd ingen krans
För så dags så finns jag nån annanstans
Vill du ge mej nåt så ge det till mej nu


Sjung ingen lovsång, håll inga tal
Låt bli att säja hur fin jag var
Vill du säga nåt så säj det till mej nu

Känn ingen ånger invid min grav
Fäll inga tårar av samvetskval
Om du ångrar nåt så visa mej det nu."


Gratulerer med filmen, Harry og Amund. Dere viser stor kunst.






onsdag 20. august 2014

Ingen respekt for Gufihttar

Maskinene står klare. Lokale byråkrater og politikere i Karasjok har sagt ja. Bygningsarbeiderne har fått de detaljerte tegningene. Alt er klappet og klart til bygging. Men først nå spør man egentlig om lov. Overnattingen på tomta ved Sametinget er respektløst.





Både kommunikasjonsdirektør Jan Roger Østby og sametingsdirektør Rune Fjellheim forteller med stor innlevelse og overbevisning om den sterke samiske tradisjonen om å spørre om lov.

– Dette er en tradisjon i det samiske området. Selv er jeg opplært av mine besteforeldre. På elgjakt, for eksempel, spør jeg alltid de underjordiske først om vi får sette opp lavvoen, slik at vi skal få fred, forteller Jan Roger Østby til VG.

Men setter Østby opp lavvoen hvis han får svar om at det ikke passer? Nei, han setter den opp et annet sted av respekt for tradisjonen og åndeverdenens svar Østby eventuelt skulle få.

Handlingen med å overnatte på tomta skjer altså for å få lov til å bygge, ro rundt prosessen og til slutt få ro til å bli boende og værende på stedet. Etter hvert har dette blitt nærmest en kotyme i forbindelse med bygging av statlige bygg i samiske områder. Dette skjedde under oppstarten av Diehtosiida (vitenskapsbygget) i Kautokeino og i Kirkenes da byggingen av det nye sykehuset tok til.

Jeg har stor respekt for tradisjonen om å be om lov av gufihttar ("de underjordiske"). Selv gjør jeg det samme som Østby når jeg for eksempel skal sette oppe telt eller lavvo. Det har ikke noe å gjøre med om jeg tror på dette eller ikke, men fordi det er noe jeg har blitt fortalt av de som er eldre enn meg. Altså en tradisjon. Om andre synes det er tåpelig og latterlig bryr jeg meg ikke om.



Også i moderne tid har jeg hørt historier om at folk som gikk med planer om boligbygging, faktisk har overnattet på den tiltenkte tomta før dem i det hele tatt har søkt. Det forteller at skikken om å spørre om lov fortsatt står sterkt.

Derfor begynner Statsbygg og Sametinget i feil ende, synes jeg. Oppdragsgiveren har for lenge siden funnet hensiktsmessig tomt. Plan- og bygningsloven er fulgt til punkt og prikke med søknader, høringer, saksbehandling og vedtak. Og til slutt: Spaden kan stikkes i jorda.

Og det er altså nå Sametinget og Statsbygg begynner å følge den levende tradisjonen og skikken. Med lokale- og nasjonale medier på plass i lavvoen forteller man i fullt alvor og dyp respekt (som er flott og folkeopplysende) at man skal sove på tomta for å få lov og ro.

Men hva hvis noen av de overnattende i lavvoen virkelig blir forstyrret eller på en eller annen måte får beskjed fra gufihttar om at "nei, dessverre, her kan det ikke bygges"? Vil vedkommende fortelle om sine opplevelser fra natten? Og hvis det skjer; vil byggherren respektere det? Det skal nok en god del til for å stoppe et byggeprosjekt til 75 millioner kroner etter at kontrakter er undertegnet og maskinenen står klar.

Hva om man heller framskyndet tradisjonen med å spørre "de underjordiske"? Hva om Statsbygg eller andre byggherrer sov på aktuelle byggesteder før de formelle prosessene startet? 

Hvis man virkelig ønsker å ha respekt for denne tradisjonen, spør man ikke om lov like før byggingen settes i gang. Det som skjer i natt, og som har skjedd i forbindelse med tidligere byggestarter, er egentlig velregisserte PR-framstøt som funker godt. Å bruke skikken på denne måten er etter mitt syn respektløst.

God natt og sov godt...Gufihttar inkludert.

Og da alle våknet onsdag morgen hadde alle sovet godt, og Finnmark Dagblad fulgte opp saken i dag.

mandag 18. august 2014

Når kommer krigen?

Er det ikke på tide med væpnede konflikter i Finnmark snart?



Jeg er en elendig journalist. I 31 år har jeg jobbet i den tikkende bomben Sápmi uten å ha vært i nærheten av å avsløre slagplaner, attentatanslag og geriljagrupper. Men alt ligger jo der klar til å iverksettes av ekstremistiske supersamer – eller kanskje av etnodysfunksjonelle objekter. Hvis man tror på alt som sies og skrives.

– Dersom samene får eksklusive rettigheter vil det føre til krig og væpnet konflikt i Finnmark.

13 år har gått. Verken krigen eller konflikten med våpen har kommet. Tro om han i dag er glad eller skuffet over at det ikke ble sånn han spådde? Kanskje begge deler? Glad for at samene ikke fikk eksklusive rettigheter, og glad for at det ennå ikke har blitt krig i fylket? Eller – fortsatt skuffet over at han ikke kom inn på Stortinget og at han egentlig tok fullstendig feil? Jeg vet ikke. Kanskje burde jeg ha spurt ham.

Høsten 2001 slo han fast:

– Dersom samene får medhold i sine krav vil det bli meget utrivelig i Finnmark. Om de får reell styringsrett over områder kan det føre til voldshandlinger. Stortinget må ta hensyn til dette når samerettsutvalgets innstilling skal behandles. Ellers vil Norge måtte betale en høy pris.

Tenk deg at hodet ditt er en kinosal, omtrent slik som Colosseum kino i Oslo er. Hovedsalen her har en stor kuppel med et lerret som er svakt buet. Forskjellen mellom din kinosal i hodet og kinosalen i Oslo er at det bare er en enslig stol i din sal – og der sitter altså du og ser filmene alene. Sånn fungerer hjernene til de fleste av oss. Følelsene, tankene og erkjennelsene vi har i hodet kan sammenlignes med filmer som surrer i hodet. Og ingen andre kan verken se eller langt i fra redigere filmene dine.

Kanskje var det en krigsfilm han så, Hans A. Karlsen, Fremskrittspartiets toppkandidat fra Finnmark ved stortingsvalget i 2001? Sikker kan jeg ikke være. I "kinosalen" hans slipper bare han selv inn; jeg kan bare forestille meg det han ser ut i fra det han ga uttrykk for, det som liksom sto på "kinoplakaten" hans. I alle fall var det slik han sa i intervjuet med NRK Finnmark 28. august 2001 og som Dagbladet fulgte opp samme dag:

– Om de får reell styringsrett over områder kan det føre til voldshandlinger.

Toppkandidaten ble aldri spurt om han kunne konkretisere hvordan han så for seg voldshandlingene og krigen i Finnmark. Heller ikke om hvem som kom til å avfyre det første skuddet eller det første angrepet. Så han for eksempel at "de" (altså samene i hans film) gikk løs på etniske nordmenn, eller at det norske Forsvaret måtte brukes mot "dem" hvis noen gikk for langt i kravene om "eksklusive rettigheter"?

Jeg husker godt uttalelsene, men jeg ble verken redd eller satt i alarmberedskap. Og jeg vet heller ikke om noen som egentlig ble særlig bekymret. Likevel kan jeg tenke meg at ordene hans skapte frykt hos noen.

I uminnelige tider har mennesker brukt frykten for å oppnå noe. Historier om hvor farlig čáhcerávga, vanndraugen, kunne være for barn som gikk alene ned til elven, husker nok mange. Guds straff kunne ramme hardt og brutalt hvis man ikke gjorde som misjonærene eller prestene forkynte. Eller politikeres og aktivisters spådom om konflikter, økonomiske nedgangstider, frihetsberøvelse og forskjellsbehandling av folk med ulik bakgrunn har skapt frykt.

Ofte utformes denne typen frykt rundt om i "kinosalene" hos den enkelte. Sier noen "krig og væpnet konflikt" til deg, hva ser du i ditt hodet? Hvilke bilder lages når du hører "voldshandlinger" og "eksklusive rettigheter"? Følelsene og tankene våre kan lage utrolig scener av slike uttrykk. Noen kan til og med begynne å tro at dette er sant; slik blir det.

Noen ganger, noen ganger veldig ofte, dannes frykten ut i fra noe illusorisk. Hvis jeg bestemmer meg for å tro på noe, kan det bli en slags sannhet for meg, men denne sannheten behøver ikke å være reell for andre. For Frps toppkandidat var det kanskje en sannhet at samene kunne få "eksklusive rettigheter". Det var slik han hadde forstått innstillingen fra samerettsutvalget (den som resulterte i Finnmarkseiendommen, organet som forvalter og eier arealene i fylket). Utvalget hadde imidlertid aldri foreslått særskilte "eksklusive rettigheter" til samene, men det var altså det som var Karlsens grunnlag for krigs- og voldsspådommene.

Historien både før og etter Karlsens spådommer viser at dette ikke var noe reelt. Det var bare ord og retorikk som kanskje skapte frykt.

Rundt om i mange "kinosaler" ruller fortsatt utallige grøssere, dokumentarer og fiksjoner. Noen bombarderer sine "kinoplakater" på sosiale medier flere ganger i døgnet. – Her er sannheten, ropes det med store bokstaver. Er du ikke enig med meg lever du i villfarelse og da er du en bygdetulling, hamres det fra tastaturene. Ofte er det frykten for et eller annet som er drivkraften.

Sinte, nervøse eller redde mennesker kan drives til ytterligheter. Heldigvis lever vi i et moderne samfunn og finnmarkingene, det vil si alle som bor her, er siviliserte individer. Derfor frykter jeg ikke ekstreme handlinger som krig og vold i Finnmark på grunn av samene. Noe av "krigen" foregår heldigvis på Facebook, men jeg velger å se på innleggene i noen av debattene som gode scener i en komedie.

Kanskje er jeg likevel ikke en elendig journalist siden jeg ikke har brukt all min tid til å lete etter spøkelsene mange ser eksisterer. I alle fall kan jeg trøste meg selv med at det er min oppfatning av den såkalte sannheten.

fredag 8. august 2014

Jeg heter Ásllat-Niillas Eilif...

...eller Biehtar-Máret Máreha Eilif. Begge navnene er like korrekte.



Høyst sannsynlig er det bare folk som er en god del eldre enn meg – og som kan samisk – som med en gang vil skjønne hvem jeg er hvis jeg presenterer meg med et av de to første navnene. I samme slengen vil de få tilleggsinformasjon om hva min far og farfar eller mor og mormor heter. Og ikke nok med det; de vil også få en mulighet til å plassere meg i et slektskart.

Men det store flertallet vil bare kjenne meg som Eilif Andreas Aslaksen. I offentlige registre er bare dette navnet sammen med mitt personnummer som gir meg en identitet.

Den gamle samiske måten å presentere seg på er i ferd med å forsvinne. Bare i Kautokeino hører jeg at enkelte fortsatt følger denne navneskikken. I Tana hvor jeg selv bor, hører man bare unntaksvis dette, og slik er det trolig i de fleste andre samiske områdene.

Spiller det egentlig noen rolle at dette blir borte? Jeg er likevel den samme, og det er også alle de andre menneskene jeg kjenner. Alle har jo et navn uansett. Men i forbindelse med det mange betegner som revitaliseringen av samisk språk, er det passende å minne om denne tradisjonen. Kanskje vil noen oppmuntres til å lære seg sitt samiske navn.

Selv synes jeg det er litt imponerende at jeg fortsatt til en viss grad er i stand til å bruke navnene og ikke minst vite hvem som for eksempel er Hánssa-Jon Ovllá og Jovsset-Ingvald. Dette har sammenheng med at jeg i barneårene hørte om og så menneskene med slike navn. Etter hvert som presisjonen i språket har blitt svakere, har også denne tradisjonen og kunnskapen gradvis blitt borte. Nok et element i vår kultur går i glemselen.

Idéen til dette blogginnlegget dukket bokstavligtalt opp fra glemselen. En opprydning i mange bortlagrede pappesker med gamle papirer, dokumenter, notatblokker og ikke minst aviser og bøker, fikk meg til å gruble over hvor sjelden jeg i dag hører noen omtale meg som Ásllat-Niillas Eilif eller Biehtar-Máret Máreha Eilif.

Jeg bladde nemlig i boka med den politisk ukorrekte tittelen "Lappiske rettsstudier". Forfatteren, Erik Solem, var sorenskriver i Tana tidlig på 1900-tallet. I 1933 ga han ut boka. Et av kapitlene handler om navneskikker.

"Lappene har både fornavn og slektsnavn. Det siste brukes sjelden i daglig tale. Da brukes gjerne fornavnet med fars eller mors navn satt i genitiv: Mátti-Niillas (Mattis sin Nils, d.v.s. Nils sønn av Mattis)..."

Slik begynner Solem. Av utredningen hans ser jeg at myndighetene allerede på den tiden bidro til å svekke navneskikkene. Jeg tillater meg å sitere et langt avsnitt:

"Da lappene kom under norsk og svensk administrasjon, stod antagelig øvrigheten uforstående overfor den lappiske bruk av slektsnavn. I de offentlige protokoller blev derfor lappene bare ført inn med fornavn og farsnavn med tilføielsen av det vanlige søn (son) eller datter (dotter). De svenske myndigheter har dog også i eldre tider tatt med slektsnavnet, og fra det nittende århundre er dette også blitt gjort i Norge. Følgen av dette er at lappene nu har et "offisielt" navn som består av fornavn, farsnavn med tilføielsen sen eller datter og slektsnavn forsåvidt de har bevart dette, f.eks. Aslak Aslaksen Sara. Denne navneform blir brukt i de offentlige protokoller, når lappene skal være vidner i en rettssak eller melde sig til offentlig myndighet."

Erik Solem skriver også:

"Myndighetenes optreden har visstnok medvirket sterkt til at de lapper som slo sig ned som fastboende snart la bort slektsnavnet og gikk over til den almindelige norsk-svenske navneskikk bare med fornavn og farsnavn. I den senere tid har enkelte lapper begynt å bruke som slektsnavn som de har satt på sine gårdbruk, f.eks. Norvang, Fokstad."

Og som sønn av en fastboende lapp, skulle jeg egentlig hatt navnet Eilif Nilsen. Men ordningen ble avviklet en gang på midten av 1900-tallet og derfor ble mitt etternavn fornavnet til min bestefar Aslak. Han het forøvrig Gádja-Heandarat Áslat.



tirsdag 13. mai 2014

Hemmelig eller ingen ting

I dag ble jeg intervjuet av Ságat om blogginnlegget jeg skrev om "Deep Throat" - Oscar Varsi. Han var kilden vår i Samerettsutvalget, og som bidro til at vi kunne fortelle folket om forslagene utvalget arbeidet med. Under intervjuet kom jeg på en ting: Hva skjer egentlig med innstillingen som Samerettsutvalget la fram i 2007?


Ettersom det var Ságat som intervjuet meg i dag, passer det å bruke dette bildet. Det er tatt en augustdag i 1983 på kontoret jeg hadde i Ságats redaksjon i Lakselv. Der jobbet jeg fram til februar 1984.

Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger, blant annet fra sametingspresident Aili Keskitalo som syntes det var en spennende samtidshistorie. Den beste responsen kom imidlertid fra ei som sto Oscar svært nær. "Godt å lese om pappa, og ikke minst godt at det blir kjent.", skrev Hege blant annet.

Og under intervjuet med Ságats Tom Hardy dukket altså Samerettsutvalget opp igjen. Fra en bortgjemt krok i hjernen var det noe som sa at utvalget fortsatte jo med sitt arbeid etter at forslaget om blant annet Finnmark Grunnforvaltning, Samisk Grunnforvaltning og bygdebruksmodellen ble lagt fram.

Faktisk måtte jeg google. Og faktisk hadde jeg glemt at Samerettsutvalget la fram en ny innstillling i 2007. "Det gjennoppnevnte Samerettsutvalget la frem sin innstilling i desember 2007", leser jeg i en
melding fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Utvalget utredet retten til og disponeringen og bruken av land og vann i samiske bruksområder fra og med Troms fylke og sørover.

Det er mulig jeg har vært helt "bortreist", men jeg har ikke lagt merke til prosessen i regjeringen. Heller har jeg aldri sjekket, og tror neppe jeg prioriterer et lignende journalistisk prosjekt slik Thor Thrane og jeg gjorde det på midten av 1990-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet. Men det ville vært interessant å sjekke om det blir samisk styre av land og vann i Troms, Nordland, Trøndelag og sørover. Det arbeidet overlater jeg imidlertid til andre.

Oscar Varsi irriterte seg over hemmelighetskremmeriet på 90-tallet. Nå kan man spørre om regjeringens oppfølging er enda mer hemmelig - eller at det faktisk ikke skjer noe; at innstillingen ligger i en skuff på et eller annet departement i Oslo?

Ps. Plutselig kom jeg på at jeg faktisk jobbet en del med innstillingen som Samerettsutvalget la fram i 2007.

mandag 5. mai 2014

Vår Deep Throat

- Dere vet mye. Det er bra og et godt utgangspunkt. Men før jeg gir noe, må dere love meg anonymitet så lenge jeg lever.



Vi hadde drukket kaffe, snakket om laksefiske, fjorårets OL på Lillehammer, de samiske organisasjonene, Sametinget - og livet. Etter hvert penset vi mer inn på det vi var på jakt etter: Hva ville Samerettsutvalget si i innstillingen det hadde jobbet med siden 1984? Den innstillingen som kom da, i 1984, var grunnlaget for nettopp Sametinget. Bare fire år senere, i 1989, ble det første Sametinget valgt.

Men det som var utgangspunktet for oppnevningen av utvalget i 1980, var jo altså å utrede samiske rettigheter. Var det for eksempel slik at land og vann tilhørte det samiske folk, og hvordan skulle disse rettighetene "praktiseres" i hverdagen i et område hvor det også bodde kvener og nordmenn?

- Jeg synes det går alt for sakte. Mye av det vi diskuterer og som skrives i dokumentene, er jo ting som kommer til å berøre alle i Finnmark, absolutt alle. Derfor er jeg lei av hemmelighetskremmeriet. At dere kommer hit gjør valget mitt enklere. Dere skal få alt, og jeg skal ikke blande meg bort i hva dere måtte finne på å lage. Mitt ønske er at det kommer ut til folket, men hvis jeg skal få arbeidsro både utad og ikke minst i utvalget, må dere altså love meg anonymitet.

Og så gikk han inn på naborommet som var et slags hjemmekontor. Thor og jeg så på hverandre, men sa ingen ting. Noen dager tidligere hadde vi vært i saunaen sammen med et annet medlem av Samerettsutvalget. Han hadde sittet og lyttet mens vi la ut om det vi visste. Men selv de heftigste dampsjokkene fikk ikke fyren til å si noe konkret. Det eneste vi fikk ut av Steinar Pedersen i Polmak var: - Dere er på rett vei, og hold dere der. Les mandatet til utvalget for å holde kursen.

Det var alt. Steinar har alltid vært lojal mot sine oppdrags- og arbeidsgivere, og det var han gjennom hele sin tid i Samerettsutvalget. Derfor torde vi ikke å håpe så mye når mannen vi besøkte, forsvant inn på et annet rom.

Da han kom ut igjen skjønte vi umiddelbart hva de neste ukene og månedene ville bringe.

Vi hadde funnet vår "Deep Throat" - egentlig tittelen på en pornofilm, men som fikk en annen betydning etter Watergate-skandalen i 1974. Deep Throat var den hemmelige kilden til Washington Post-journalistene som avslørte avlyttingsskandalen, og som senere felte president Richard Nixon.

Bunken med dokumentheftene var nesten en halv meter høy. - Jeg har mer der inne, og mer kommer det, sa han smilende.

Med jevne mellomrom hadde finnmarksavisene snappet opp et og annet fra arbeidet i Samerettsutvalget, men ingen ting var dokumentert på noen måte. I desember 1994 satt NRK Sámi Radio-kollega Thor Thrane og jeg over noen øl og diskuterte Samerettsutvalget. - Noe må vi vel klare å få ut, konkluderte vi. Derfor ba vi om et møte med sjefen vår, Nils Johan Heatta. Målet var å få en uke til å lese og ikke minst å snakke med kilder som kunne vite noe.

- Dere skal få to uker, svarte Heatta. - Nå skal vi få til noe, sa han begeistret.

I begynnelsen av januar 1995 satt vi på NRKs Tana-kontor. Samerettsutvalgets mandat som var laget av regjeringen, ble finlest og satt i sammenheng med den generelle samepolitiske utviklingen og situasjonen. Vi dannet oss raskt et scenario, men det viktigste manglet: Noe konkret og autentisk fra utvalget.

Den andre uka kjente vi frustrasjonen komme sigende; ingen av utvalgsmedlemmene vi ringte til ville gi oss noe. Alle vi snakket med lyttet og diskuterte med oss, og satte pris på at noen endelig så ut til å bry seg om hva de jobbet med. Det var imidlertid tydelig at alle hadde svært stor respekt for lederen i utvalget, sorenskriver Tor Falch. Allerede i 1987 hadde regjeringen valgt ham til å lede det, og han hadde gitt klar beskjed til medlemmene om at det ikke måtte forekomme lekkasjer - i alle fall måtte ikke utkastene som sekretærene etter hvert skrev, komme ut.

Halvmetersbunken på bordet var altså utkastene, de ferskeste lå øverst. Prosessen i Samerettsutvalget gikk blant annet ut på at diskusjonene på møtene ble innarbeidet i det som skulle bli til de endelige kapitlene i den endelige innstillingen. Jeg har aldri vunnet noe stort i Lotto eller andre spill, men jeg antar at følelsene vi satt med kunne sammenlignes med en fersk lottomillionærs ekstase.

Alle diskusjonene og kranglene mellom Thor og meg, og ikke minst alle samtalene vi hadde hatt med de andre utvalgsmedlemmene, hadde likevel vært viktige - og som nå plutselig ga resultater. - Dere har oversikten, og dere kjenner til samfunnet og prosessene. Jeg stoler på at alle disse dokumentene gir mening, ikke bare for dere, men også for dem dette vil gjelde for, hvis vi noen gang kommer så langt og blir ferdige, sa mannen - vår Deep Throat.

Det var Thor som ringte ham. Jeg satt ved siden av og pekte på notatene våre og de gule lappene vi hadde tegnet på. Det gikk ti minutter. Tjue minutter. Igjen skulle det bli slik vi hadde opplevd i over halvannen uke. Prat, prat, prat.

- Vi starter med en gang, sa Thor plutselig. - Ja, vi har privatbil, sa han før samtalen ble avsluttet.

Og der satt vi altså med absolutt alt Samerettsutvalget hadde jobbet med i tiden etter at Sametinget var blitt opprettet. Begrep som Finnmark Grunnforvaltning, Samisk Grunnforvaltning og bygdebruksmodellen, ble vi kjent med. Hva de ulike medlemmene gikk inn for; flertall og mindretall. Og etter hvert som nye møter ble avviklet, fikk vi nye dokumenter. Vi kontaktet ordførere, samepolitikere, bygdefolk, hyttefolk, laksefiskere og kommunepolitikere og bygdeoriginaler. Vi måtte forklare og tegne; dette kommer Samerettsutvalget til å foreslå. Slik kan det nye Finnmark, messet vi og intervjuet og fikk folkets reaksjoner.

Det ble mange nyhetssaker på radio og tv, og ikke minst i tv-magasinsendingene. Vi satte i gang noe som trolig hele Finnmark hadde godt av - en diskusjon om det som skulle komme mange år senere. Finnmark Journalistlag belønnet oss med Årets Journalistpris i 1996 for å ha "fått fram de viktigste forslagene i Samerettsutvalgets innstilling lenge før offentliggjøringen. Avsløringene til Aslaksen og Thrane satt for alvor i gang debatten om hvem som skal eie land og vann i Finnmark", sa Finnmark Journalistlag i begrunnelsen.

30. januar 1997 klokka 14 kom de samlet inn på Kulturhuset i Karasjok. Nå skulle 14 års utredning offentliggjøres. Samerettsutvalget var ferdig. "Naturgrunnlaget for samisk kultur" - en murstein av et dokument med bokstavene og tallene NOU: 1997:4. Blant de tjue utvalgmedlemmene var også vår Deep Throat. Vi smilte lurt til hverandre da leder Tor Falch overrakte utredningen til fungerende justisminister Jørgen Kosmo.

Han fikk aldri oppleve resultatene av arbeidet han hadde vært med på, bortsett fra etableringen av Sametinget. En novemberdag i 1999 reiste jeg til Skibotn hvor han var på opptrening for å mestre livet med surstoffmaske. Han ventet på lungetransplantasjon. I radiodokumentaren jeg laget, snakket han om livet og døden. Optimistisk og glad. Den halvtimes dokumentaren ble rundet av med Bjørn Afzeluis´ "Liten blues vid gravens rand". Når opptakeren ble slått av, snakket vi om Samerettsutvalget.

- Det går for sakte, det har alltid gått for sakte. Mye av det vi foreslo i innstillingen blir foreldet, og kanskje er det en bevisst handling fra regjeringens side. Det er jo en revolusjon vi gikk inn for. Staten må gi i fra seg noe de har tatt fra oss. Noe Staten aldri gjør frivillig. Derfor vil statsmakten trenere dette lengst mulig.

Hver gang jeg kjører forbi Sirma og ser det hvite huset som var hjemmet hans hele livet, tenker jeg på møtene vi hadde. Og jeg husker ordene hans fra samtalene på opptreningssenteret i Skibotn:

- Ingen i utvalget skjønte noen sinne at dere fikk dokumentene fra meg. Dere gjorde en god jobb.

19. februar 2001 døde Oscar Varsi 62 år gammel.

Takk, Oscar.



torsdag 1. mai 2014

Fra forrige årtusen


En gammel radio. En gammel journalist. Begge er fra forrige årtusen. Den ene virker ikke lenger, mens den andre fortsatt har lyst til å holde det gående. Nå med noe som mange har holdt på med lenge, nemlig blogging.

Egentlig skulle jeg begynne i fjor. 2013 var et slags jubileumsår for meg: 30 år som journalist og 50 år som menneske. Jeg skynder meg langsomt, og nå har jeg altså skrevet mitt første blogginnlegg på EAP - Eilif Aslaksen Produksjoner.

At jeg startet akkurat i dag skyldes at jeg har studert Google+. Fant på å lage en side hvor jeg la opp en hel del av sakene jeg har jobbet med i løpet av de siste årene. For å kunne se innleggene må man ha Google+. Følte at det var naturlig å ta steget inn i bloggingens verden. Sannsynligvis blir det flest innlegg om journalistikk og media, men også andre temaer vil bli berørt. Så er det bare å se hvor produktiv den gamle journalisten er.

Ettersom jeg har jobbet såpass lenge, blir det tilbakeblikk på prosjekter jeg har jobbet med. Det var en del minner og tanker som dukket opp da jeg laget Google+ siden EAP, og disse kan etter hvert bli delt med flere her på bloggen.

Foreløpig ser EAP - Eilif Aslaksen Produksjoner litt stusselig ut; den gamle trenger litt tid på å det "nye mediet". Det vil nok se bedre ut.