Sametingets største skandale

Her er representantene som kom inn etter valget i 1997. Johan Mikkel "Puma" Sara i bakerste rekke helt til høyre. Foto: Sametinget.

Champagnen er drukket. Glassene er vasket, og står klare til neste feiring. Presidenter, professorer, eksperter, journalister og alle de andre som folket har valgt inn, ligger bare som navn igjen i hotellets dataregistre.

Festen er over, jubileet blitt historie. Kopiene fra hotellets printer vil etter hvert ligge i forskjellige arkiv som bilag til alle reiseregningene som er anvist og betalt.

Jeg var ikke der. Jeg var heller ikke der for 25 år siden. Da var jeg i Oslo og hadde nettopp begynt på Norsk Journalisthøgskole for å lære mer om hvordan jeg skulle finne sporene, papirene som kunne fortelle historier som lå gjemt et sted, historier som kanskje noen ikke ville skulle fortelles.

Han var heller ikke på den store festen, men han var der for 25 år siden. Og han var der i 20 år. Puma klatret høyere og høyere, så høyt at hele verden ble hans arbeidsplass. Han fløy dit han måtte og kjørte dit det passet.

Egentlig er dette en historie som allerede er fortalt, og derfor ikke noe å dra fram igjen. Egentlig er det bare trist.

Vi fikk etter hvert en god tone, Johan Mikkel og jeg. En politiker som sa det han mente ofte som titler- og ingresser, og som representerte samene verden over, blir fort en favoritt - ikke bare for velgerne - men også for oss journalister. Vi kunne også ta en øl i ny og ne sammen slik politiske journalister og folkets ombudsmenn gjerne gjør.

Sist vi møttes var det bare det som ligger i ryggmargen og fremst i pannebrasken når samer i vår alder hilser på hverandre, og det har gått en stund siden man sist så hverandre; bures-bures-håndtrykket. Vi vekslet bare et par ord en gang senere i korridoren ved Indre Finnmark tingrett i Tana en småkald januardag i 2013.

- Jeg hadde aldri trodd at slik kunne skje i Sametinget. Når det da kom frem i mediene, måtte vi definere vår egen rolle i slike saker. Vi fant raskt ut at dette var en sak for politiet.

Slik svarte Egil Olli da NRK Sápmi i forbindelse med Sametingets 25 års jubileum kastet blikket tilbake på gode og vonde dager. Arbeiderpartiveteranen som også hadde vært partikamerat med Johan Mikkel Sara, var president da de kreative reiseregningene kom opp for en dag. Jeg hadde i noen uker vinteren 2011 studert bilagene til Sara før disse ble forelagt Olli og hans stab.

Å trekke fram denne triste fortellingen når alle andre jubler, er glade og stolte over hva Sametinget har betydd og oppnådd, er kanskje litt frekt og utidig. Men jeg tenker at den kanskje også kan bidra til å gjøre Sametinget sterkere.

- Det er fullstendig uakseptabelt, og sannsynligvis den største politiske skandalen i Sametingets historie, sa Aili Keskitalo etter at vi hadde publisert reiseregningene til mannen som også hadde vært Keskitalos visepresident. Et forhold som forøvrig endte med politisk skilsmisse og hittil den eneste store "regjeringskrisen" på tinget.

"Bedrageriet er begått av en folkevalgt representant. Det brudd på tillit som overtredelsen representerer, er skjerpende." 

"Det er hevet over enhver rimelig tvil.... at han bevisst og med fullt forsett, fremkalte og utnyttet en villfarelse hos Sametingets administrasjon...." 

"Lagmannsretten finner det utvilsomt at Sara gjorde dette i den hensikt å tilegne seg en uberettiget reisegodtgjørelse på minst 43106 kroner."

Jeg kunne ha avsluttet historien her med noen av konklusjonen til Hålogaland lagmannsrett, men har lyst til å fortelle hvordan vi arbeidet fram Sametingets største politiske skandale. Den er basert på metoderapporten jeg laget til Finnmark Journalistlag i 2012. Johan Mikkel Sara ble forøvrig dømt til 24 dagers betinget fengsel og en bot på 8000 kroner. Han ble også dømt til å tilbakebetale 43106 kroner.

Romjulen er fin tid for postjournaljakt. Det skjer som regel lite, folk slapper av og forventer ikke de ”store nyhetene”. Da har man mange journaler omtrent for seg selv hvis man har meldt seg frivillig til å jobbe på denne tiden. Det hadde jeg gjort i 2010.

Historien var i utgangspunktet skjult i et brev til seks politiske grupperinger på Sametinget. Allerede i oktober 2010 hadde Sametingets møtelederskap vedtatt å sende et brev til skattemyndighetene om at disse gruppene ikke kunne redegjøre for hvordan pengene de hadde fått fra Sametinget i 2009, var brukt. I romjulen fant jeg altså brevet som var datert 14.12.2010.

Dette resulterte i saken "Samepolitikerne gir blaffen i tidsfrister". Her kommenterte en direktør i Skatt Nord at man ikke kunne gjøre noe med politikernes manglende innrapportering ettersom det dreide seg om tilskudd til politiske partier. Dette førte til at et av medlemmene i møtelederskapet ba om ny behandling av saken. På nyåret diskuterte møtelederskapet saken på nytt. Her ble det slått fast at ”pengene var gått til privat forbruk”.

For meg var dette en påstand som ikke kunne bli liggende. Dermed startet jakten på dokumentasjon og det som ble prosjektet "Puma".

Prosjektet startet egentlig i slutten av januar 2011, en måneds tid etter den første enkeltstående nyheten. Problemstillingene var følgende: Hvordan kan det dokumenteres at ”pengene var gått til privat forbruk”? Hvordan kontrollrutiner har Sametinget, og hvordan blir disse eventuelt fulgt opp?

Allerede under arbeidet med den aller første saken om manglende regnskap og konsekvensen av dette, intervjuet jeg gruppelederne.

Johan Mikkel Sara hadde vært gruppeleder for ”Samer bosatt i Sør-Norge”, og jeg intervjuet ham. Noen timer senere ringte han imidlertid og sa at han ville trekke intervjuet. Ettersom jeg på det tidspunktet ikke hadde full oversikt, imøtekom jeg ønsket.

Likevel var en setning i intervjuet utslagsgivende: ”Vi har sendt regnskapet til Sametinget for lenge siden, og jeg skjønner ikke hva som er problemet.”

Etter dette ba jeg om innsyn i alle dokumenter jeg fant i postjournalen som angikk ”Samer bosatt i Sør-Norge”.

Noen dager senere kom dokumentet på e-post. Det skulle vise seg at det besto av 52 sider: Kopierte kvitteringer for kjøp av varer og tjenester, hotell og reiseregninger.

Ved første øyekast viste sammenstillingen at tilskuddet på nesten 100.000 kroner for 2009 i sin helhet var brukt til politisk virksomhet. Blant annet var omtrent halvparten brukt i forbindelse med valgkampen 2009. Den første umiddelbare konklusjonen (basert på oppstillingen) var at det ikke var noe unaturlig at en politisk liste brukte penger på valgkampen.

Jeg bestemte meg likevel for å gjennomgå hvert eneste bilag og samtlige reiseregninger. Disse ble plottet inn med klokkeslett og dato i 2009-kalenderen. Her ble det avdekket flere ”dobbelte bokføringer”. Reiseregningene viste for eksempel at Sara befant seg i en by i Sør-Norge, men samtidig var hans bankkort brukt i Oslo.

En taxiregning fra natt til 29.12.2009 på 750 kroner ble interessant av tre grunner: a) Sara var ikke lenger sametingsrepresentant, b) hvorfor hadde han kjørt taxi midt på natten i forbindelse ”politisk virksomhet” selv om han ikke lenger var sametingsrepresentant og c) hvorfor var det ikke påført hvor taxituren gikk?

Disse funnene gjorde at jeg ba innsyn i reiseregningene Johan Mikkel Sara hadde sendt til Sametinget i 2009. Dette var reiser han hadde foretatt etter innkalling fra Sametinget (komité- og plenumsmøter). Etter en ukes tid fikk jeg innsyn i disse. Klokkeslettene og datoene fra reiseregningene ble plottet inn i kalenderen. Dermed hadde jeg komplett oversikt over samtlige reiser og innkjøp Johan Mikkel Sara hadde foretatt i 2009 både som sametingspolitiker og leder for lista han representerte.

På reiseregningene til Sametinget var det oppført at han hadde kjørt bil Oslo-Karasjok tur/retur en rekke ganger i forbindelse med møtene. Gjennomgangen avdekket blant annet at mens Sara hadde sittet i sin egen bil på vei fra Oslo, hadde noen kjørt taxi i Alta på vegne av lista.

Disse funnene ble forelagt ledelsen i Sametingets administrasjon. Det første svaret var at man utelukkende baserte utbetalingene av reiseregningene på tillit. Man tok det for gitt at opplysningene som var oppgitt, var i samsvar med virkeligheten.

Det var kjent at Johan Mikkel Sara var ansatt i SAS. At ansatte fikk sterkt rabatterte billetter, ble bekreftet av SAS. Det var imidlertid ikke mulig å få tilgang til passasjerlister på de aktuelle datoene som framkom av reiseregningene. Dermed var det ikke mulig å dokumentere at Johan Mikkel Sara hadde ”haiket” (benyttet seg av personalbilletter), men likevel krevd betaling for fullprisbilletter. Bakgrunnen for en slik problemstilling var en sterk indikasjon på at Sara faktisk hadde fløyet og ikke kjørt privatbil ettersom det var mange taxiregninger som var utskrevet i Alta.

Derimot skaffet SAS tilveie ordinære billettpriser på de aktuelle datoene som Johan Mikkel Sara hadde oppført i reiseregningene til Sametinget. Disse ble sammenholdt med beløpene Sara hadde oppgitt i reiseregningene. På den måten kunne man fastslå når Sara hadde reist.

Den eneste måten å få bekreftet hypotesen om at Johan Mikkel Sara hadde brukt personalbilletter, var direkte konfrontasjon.

Det ble imidlertid tidlig klart at han ikke ønsket å svare på noen spørsmål fra meg. Dette førte til at en rekke åpne og ”lukkede” kilder ble kontaktet. Av hensyn til kildevernet er det ikke mulig å redegjøre mer eksakt i forhold til dette. Arbeidet førte imidlertid at flere hypoteser og uklarheter ble bekreftet. Blant annet kunne jeg med stor sannsynlighet fastslå at Johan Mikkel Sara hadde benyttet seg av ID-billetter til noen hundre kroner.

Taxiregningen fra 29.12.2009 ble interessant nettopp fordi den illustrerte at ikke alle pengene var gått til politisk virksomhet slik regelverket til Sametinget krever. Ved hjelp av opplysningene som framkom av bilaget, ba jeg om bistand fra Oslo Taxi. I den første runden var selskapet svært tilbakeholdne med å skaffe tilveie informasjon omkring bilaget.

Ut fra denne researchen skrev jeg fire artikkelutkast. I tillegg ble det laget utkast til radiosaker. Utkastene ble gjennomgått av daværende nyhetsredaktør Kent Valio, redaktør Nils Johan Heatta og kollega Thor Thrane. Uklarheter og brist i framstillingen ble sjekket og rettet opp.

Ettersom Johan Mikkel Sara verken svarte på telefonoppringninger eller sms, ble artikkelutkastene sendt til ham i på e-post. Jeg sendte også utkast til listas sametingsrepresentant Marie Therese Nordsletta Aslaksen. Det ble også sendt sms-meldinger til henne om at artikkelutkast var sendt både
til Sara og henne. Heller ikke Nordsletta Aslaksen besvarte våre oppringninger, og derfor sendte vi sms til henne.

Via sms fra Johan Mikkel Sara fikk vi bekreftet at han hadde mottatt artikkelutkastene. Deretter sendte vi ham konkrete spørsmål på e-post. For at det ikke skulle dra ut i tid, fikk han en frist til å svare. Svaret fra Sara ble innarbeidet i artiklene. Etter denne e-post- og sms-korrespondansen gjorde vi nye forsøk på å få Sara i tale, men dette førte ikke fram.

Onsdag 9. februar 2011 ble satt som start-tidspunkt for reportasjeserien på samtlige plattformer. Den første saken handlet om den korte taxituren natt til 29. desember 2009.

Bare en time etter at artikkelen om taxituren ble publisert, kom en e-post fra Johan Mikkel Sara til meg. ”Nå vet jeg hva det er. Det er taxi fra Gardermoen til Oslo. Pga forsinket fly gikk det verken buss eller tog.”, skrev han.

Jeg tok på ny kontakt med Oslo Taxi med forespørsel om de kunne undersøke taxibilaget nøyere. Ved hjelp av opplysningene som framkom på bilaget, kunne en saksbehandler vise til hvor taxien hadde kjørt. Disse opplysningene bekreftet Saras versjon om at turen hadde gått fra Gardermoen og inn til Oslo natt til 29. desember 2009.

Jeg laget derfor en ny versjon om denne turen, og trakk samtidig den første artikkelen. Årsaken til at vi trakk den, var at den fortalte at turen bare var på 100 meter. Dette var altså ikke korrekt. De øvrige opplysningene i artikkelen var imidlertid riktige.

I samråd med redaksjonsledelsen bestemte vi oss likevel til å vente med de øvrige sakene som var gjort klar.

Johan Mikkel Sara ville ikke opplyse hvor han kom fra med det forsinkede flyet.
Samme dag (09.02.11) som artiklene ble publisert, fikk jeg inn tips om at Johan Mikkel Sara og samboeren hans hadde vært i Tenerife ved juletider i 2009. Tipset kom fra en troverdig kilde, og som hadde god oversikt.

Dette tipset førte til nye undersøkelser. Jeg visste nå med sikkerhet at Sara hadde kommet med fly til Gardermoen på natta, og når han hadde tatt taxi inn til Oslo hvor han bor.

Jeg ba om en oversikt over samtlige ankomster til Gardermoen fra klokken 22 til klokken 02.00. Etter to dager fikk jeg detaljert oversikt som viste hvilke fly som hadde landet. Et av disse tilhørte selskapet Thomas Cook som kom fra Tenerife. Det var imidlertid umulig å få bekreftet fra selskapet om Sara og hans samboer hadde vært passasjerer.

Selv om jeg med stor sannsynlighet kunne fastslå at Johan Mikkel Sara og samboeren kom fra en privat ferietur, og at siste del av denne reisen var betalt av penger som skal brukes på politisk virksomhet, hadde jeg ikke tilstrekkelig dokumentasjon om at paret kom fra Tenerife.

Heller ikke Facebook-søk på Johan Mikkel Saras profil ga noe. Nærmest ved en ren tilfeldighet søkte jeg på navnet til samboeren, og oppdaget at hennes profil var åpen. Denne oppdateringen fra 11. januar 2010 var forløsende: ”Vi var på Tenerife i julen…”

Heller ikke samboeren besvarte oppringningen fra meg. Jeg fikk imidlertid svar via sms fra henne hvor hun skrev at dette er ”et privat spørsmål som ikke vil bli besvart.”

Etter nye diskusjoner med redaksjonsledelsen kom vi fram til at vi hadde tilstrekkelig dokumentasjon på at Johan Mikkel Sara hadde brukt ”politiker-penger” i forbindelse med en privat ferietur.

Dagen etter ble de øvrige sakene publisert som dreide seg om reisene til Johan Mikkel Sara. Vi valgte også å publisere det skriftlige svaret vi fikk fra Johan Mikkel Sara.

Etter de tre første fasene i prosjektet, forela jeg mine funn fram for Sametingets administrasjon. Spørsmålet var hva Sametinget selv ville gjøre for å få bekreftet at Johan Mikkel Sara at han hadde oppgitt gale opplysninger på reiseregningene. Dette gjaldt reisene i forbindelse med komité- og plenumssamlinger.

I slutten av februar ble jeg informert av Sametingets president om at han hadde tatt kontakt med Johan Mikkel Sara. Jeg fikk også bekreftet at Sara overfor Sametingets administrasjon hadde innrømmet bruk av ID-billetter (flybilletter for SAS-ansatte), og samtidig fått utbetalt adskillig mer.

Sametingspresidenten hadde gitt Johan Mikkel Sara frist til 28. februar 2011 med å gå til politiet for og anmelde seg selv.

Tirsdag 1. mars om ettermiddag ble dette bekreftet av politiet i Oslo. Dagen etter ble nyheten publisert både på nett, radio og tv.

- Man kan på en måte betrakte dette som en erkjennelse av straffskyld. Det er jo straffbart å avgi falsk anmeldelse, sa vaktleder valtleder Gunnar Walle ved Sentrum politistasjon i Oslo til meg. Han hadde da jobbet 35 år i politiet, og aldri opplevd noe lignende.

Likevel valgte Johan Mikkel Sara med kallenavnet Puma, å kjøre to rettsrunder, en i Indre Finnmark tingrett og en i Hålogaland lagmannsrett.

Vi ville kanskje ha møttes i Karasjok under jubileumsuka, kanskje hadde vi tatt en øl og til og med skålet med champagne hvis alt dette ikke hadde skjedd. Men vi var ikke der, ingen av oss.

For oss begge - og for Sametinget - var det til syvende og sist kanskje bra at tallene i noen reiseregninger og kvitteringer ble til en historie. Ingen av oss vet hvordan det hadde vært hvis den aldri var blitt fortalt. Nå vet vi i alle fall at det var trist, men sant.




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hemmelig eller ingen ting

En venn som gir meg bedre helse

Sistemann over brua