Livet er fargerikt. Se dem før det er for sent.

En gammel Bjørn Afzelius-låt surrer i hodet. "Liten blues vid gravens rand". Den dukket opp mens vi gjorde oss klar til å kjøre på filmpremiere.
Bildet er fra åpningsscenen til Harrys film. Foto: Harry Johansen

Min gode venn, slektning og kollega Harry Johansen skal vise filmen "Ivnnit ja Eallin"/"Fargene og Livet" i Karasjok. Skal man dømme ut i fra Facebook, er interessen stor. Mange i Karasjok ønsker å se filmen om "Dennis" som Amund Anti er blitt kalt gjennom stort sett hele sitt liv.

Alle i Karasjok har alltid sett ham, men kanskje egentlig uten å se ham. Amund er nemlig en av bygdas alkiser med langt hår, skjegg og rufsete i klesstilen. Ikke en du inviterer hjem til middag liksom. Og samtidig en som heller ikke viser seg fram på grunn av sin elendighet og alkoholisme. Akkurat dette er også åpningsscenen i filmen. Amund forteller at han stod ved gravens rand, ja nesten i graven. Han orket ikke mer. Han ville følge noen av kameratene som tidligere hadde tatt skrittet helt ut.

Jeg har vært så heldig å kunne følge med gjennom hele prosessen til Harry, helt fra den første ideen til den ferdig klipte filmen. Og resultatet er storslått. En film om en alkoholiker er ikke noe unikt, men denne filmen er likevel unik. Unik fordi den viser et menneske på en virkelig, autentisk og troverdig måte. Sosialpornografi er et ord som ofte brukes i forbindelse med denne type filmer, men "Fargene og Livet" er milevis fra det. Det er enkelt og greit et fantastisk dokumentarisk kunstverk.

En av de sterkeste scenene i filmen, synes jeg, er der Amund forbereder sin egen kunstutstilling i Karasjok i fjor sommer. Han skal vise fram verkene sine han har skapt som elev på Kunstskolen. Men ingen kommer. Ingen bryr seg egentlig om en av bygdas alkiser.

Men i kveld kommer det mange. Og det fortjener Amund. I likhet med de fleste mennesker ønsker også han å bli sett, sett slik han er. Harry viser fram dette menneske på en vakker måte i alle livets farger.

Sangen til Bjørn Afzelius er forresten slik:

"Köp inga blommor, sänd ingen krans
För så dags så finns jag nån annanstans
Vill du ge mej nåt så ge det till mej nu

Sjung ingen lovsång, håll inga tal
Låt bli att säja hur fin jag var
Vill du säga nåt så säj det till mej nu

Känn ingen ånger invid min grav
Fäll inga tårar av samvetskval
Om du ångrar nåt så visa mej det nu."

 Gratulerer med filmen, Harry og Amund. Dere viser stor kunst.




Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Hemmelig eller ingen ting

Bilde
I dag ble jeg intervjuet av Ságat om blogginnlegget  jeg skrev om "Deep Throat"  - Oscar Varsi. Han var kilden vår i Samerettsutvalget, og som bidro til at vi kunne fortelle folket om forslagene utvalget arbeidet med. Under intervjuet kom jeg på en ting: Hva skjer egentlig med innstillingen som Samerettsutvalget la fram i 2007? Ettersom det var Ságat som intervjuet meg i dag, passer det å bruke dette bildet. Det er tatt en augustdag i 1983 på kontoret jeg hadde i Ságats redaksjon i Lakselv. Der jobbet jeg fram til februar 1984. Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger, blant annet fra sametingspresident Aili Keskitalo som syntes det var en spennende samtidshistorie. Den beste responsen kom imidlertid fra ei som sto Oscar svært nær. "Godt å lese om pappa, og ikke minst godt at det blir kjent.", skrev Hege blant annet. Og under intervjuet med Ságats Tom Hardy dukket altså Samerettsutvalget opp igjen. Fra en bortgjemt krok i hjernen var det noe som sa at
Les mer

En venn som gir meg bedre helse

Bilde
Her er vennen min. Vi er på vei opp mot en fjelltopp i Tanadalen i sommer. Vi går ikke bare, vi løper også. Vi smiler. Det er noen år siden jeg var i stand til akkurat det. Å løpe i 10-15 minutter sammenhengende var overkommelig, men noe lenger enn det var i tøffeste laget. Jeg har klart det greit tidligere og likt det godt før om årene, men lite og usammenhengende fysisk aktivitet har svekket både kondisjon og styrke. Årsaken til det jeg kan betegne som forfall, var rett og slett latskap, dovenskap og depresjon. Det ene tar med seg det andre i tilfeldig rekkefølge liksom. Men akkurat det får vi ta en annen gang. Kanskje. For ett år siden tok jeg et viktig valg. Etter en lang periode med sorg og savn etter at vi mistet Fenris, vår første husky, og vurderinger fram og tilbake, bestemte vi oss for å skaffe oss en ny Alaska husky. Vi søkte hos kjente og via Facebook-grupper, og raskt fikk jeg mange tips og hyggelige henvendelser fra hundefolk. Noen besøkte vi, noen sms-et jeg med og noen
Les mer

Sistemann over brua

Bilde
"Ingen stanser ham. Soldatene vinker bare John videre. Livredd skritter han over dynamitt, bomber og ledninger som ligger på brua. Ferden hans fortsetter videre oppover dalen og kommer seg unna tvangsevakueringen." Sånn startet reportasjen min. Historien handler om noe som skjedde for 70 år siden, men da jeg laget den for Finnmark Dagblad, var det 60 år siden den unge mannen hadde gått over Karasjok brua en dag i begynnelsen av november 1944. Med andre ord; det har gått ti år siden jeg snakket med John Guttorm som gikk bort for noen år siden. Jeg leser boka "Krigen som aldri slutter", den jeg omtalte i mitt forrige blogginnlegg . Det er en meget interessant bok om våre besteforeldre og foreldre som opplevde tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark i 1944. I innledningskapittelet forteller forfatteren Øyvind Finne om hvordan han jobbet. Han forteller at han i en tidlig fase gikk ut i lokalpressen og fortalte om interessen for å få kartlagt e
Les mer