fredag 8. august 2014

Jeg heter Ásllat-Niillas Eilif...

...eller Biehtar-Máret Máreha Eilif. Begge navnene er like korrekte.



Høyst sannsynlig er det bare folk som er en god del eldre enn meg – og som kan samisk – som med en gang vil skjønne hvem jeg er hvis jeg presenterer meg med et av de to første navnene. I samme slengen vil de få tilleggsinformasjon om hva min far og farfar eller mor og mormor heter. Og ikke nok med det; de vil også få en mulighet til å plassere meg i et slektskart.

Men det store flertallet vil bare kjenne meg som Eilif Andreas Aslaksen. I offentlige registre er bare dette navnet sammen med mitt personnummer som gir meg en identitet.

Den gamle samiske måten å presentere seg på er i ferd med å forsvinne. Bare i Kautokeino hører jeg at enkelte fortsatt følger denne navneskikken. I Tana hvor jeg selv bor, hører man bare unntaksvis dette, og slik er det trolig i de fleste andre samiske områdene.

Spiller det egentlig noen rolle at dette blir borte? Jeg er likevel den samme, og det er også alle de andre menneskene jeg kjenner. Alle har jo et navn uansett. Men i forbindelse med det mange betegner som revitaliseringen av samisk språk, er det passende å minne om denne tradisjonen. Kanskje vil noen oppmuntres til å lære seg sitt samiske navn.

Selv synes jeg det er litt imponerende at jeg fortsatt til en viss grad er i stand til å bruke navnene og ikke minst vite hvem som for eksempel er Hánssa-Jon Ovllá og Jovsset-Ingvald. Dette har sammenheng med at jeg i barneårene hørte om og så menneskene med slike navn. Etter hvert som presisjonen i språket har blitt svakere, har også denne tradisjonen og kunnskapen gradvis blitt borte. Nok et element i vår kultur går i glemselen.

Idéen til dette blogginnlegget dukket bokstavligtalt opp fra glemselen. En opprydning i mange bortlagrede pappesker med gamle papirer, dokumenter, notatblokker og ikke minst aviser og bøker, fikk meg til å gruble over hvor sjelden jeg i dag hører noen omtale meg som Ásllat-Niillas Eilif eller Biehtar-Máret Máreha Eilif.

Jeg bladde nemlig i boka med den politisk ukorrekte tittelen "Lappiske rettsstudier". Forfatteren, Erik Solem, var sorenskriver i Tana tidlig på 1900-tallet. I 1933 ga han ut boka. Et av kapitlene handler om navneskikker.

"Lappene har både fornavn og slektsnavn. Det siste brukes sjelden i daglig tale. Da brukes gjerne fornavnet med fars eller mors navn satt i genitiv: Mátti-Niillas (Mattis sin Nils, d.v.s. Nils sønn av Mattis)..."

Slik begynner Solem. Av utredningen hans ser jeg at myndighetene allerede på den tiden bidro til å svekke navneskikkene. Jeg tillater meg å sitere et langt avsnitt:

"Da lappene kom under norsk og svensk administrasjon, stod antagelig øvrigheten uforstående overfor den lappiske bruk av slektsnavn. I de offentlige protokoller blev derfor lappene bare ført inn med fornavn og farsnavn med tilføielsen av det vanlige søn (son) eller datter (dotter). De svenske myndigheter har dog også i eldre tider tatt med slektsnavnet, og fra det nittende århundre er dette også blitt gjort i Norge. Følgen av dette er at lappene nu har et "offisielt" navn som består av fornavn, farsnavn med tilføielsen sen eller datter og slektsnavn forsåvidt de har bevart dette, f.eks. Aslak Aslaksen Sara. Denne navneform blir brukt i de offentlige protokoller, når lappene skal være vidner i en rettssak eller melde sig til offentlig myndighet."

Erik Solem skriver også:

"Myndighetenes optreden har visstnok medvirket sterkt til at de lapper som slo sig ned som fastboende snart la bort slektsnavnet og gikk over til den almindelige norsk-svenske navneskikk bare med fornavn og farsnavn. I den senere tid har enkelte lapper begynt å bruke som slektsnavn som de har satt på sine gårdbruk, f.eks. Norvang, Fokstad."

Og som sønn av en fastboende lapp, skulle jeg egentlig hatt navnet Eilif Nilsen. Men ordningen ble avviklet en gang på midten av 1900-tallet og derfor ble mitt etternavn fornavnet til min bestefar Aslak. Han het forøvrig Gádja-Heandarat Áslat.