Innlegg

En venn som gir meg bedre helse

Bilde
Her er vennen min. Vi er på vei opp mot en fjelltopp i Tanadalen i sommer. Vi går ikke bare, vi løper også. Vi smiler. Det er noen år siden jeg var i stand til akkurat det. Å løpe i 10-15 minutter sammenhengende var overkommelig, men noe lenger enn det var i tøffeste laget. Jeg har klart det greit tidligere og likt det godt før om årene, men lite og usammenhengende fysisk aktivitet har svekket både kondisjon og styrke. Årsaken til det jeg kan betegne som forfall, var rett og slett latskap, dovenskap og depresjon. Det ene tar med seg det andre i tilfeldig rekkefølge liksom. Men akkurat det får vi ta en annen gang. Kanskje. For ett år siden tok jeg et viktig valg. Etter en lang periode med sorg og savn etter at vi mistet Fenris, vår første husky, og vurderinger fram og tilbake, bestemte vi oss for å skaffe oss en ny Alaska husky. Vi søkte hos kjente og via Facebook-grupper, og raskt fikk jeg mange tips og hyggelige henvendelser fra hundefolk. Noen besøkte vi, noen sms-et jeg med og noen

Å bli far sånn helt plutselig

Bilde
Jeg har igjen blitt far. Det skjedde i begynnelsen av desember. Plutselig kom den nye sønnen, nærmest uten forvarsel. Familien ble større, gladere og sprekere takket være ham. Nå ligger han fornøyd strategisk plassert mellom kjøkkenet og stua. Høyst sannsynlig fordi middagen som den nybakte mora er i ferd med å lage, allerede dufter godt. Samtidig er han svært tilfreds fordi han også i dag har fått lov til å gjøre det som gleder ham aller mest; nemlig å bruke musklene sine til å løpe fort med far hengende etter seg. Han heter Fenris, veier 30 kilo og er nesten 150 centimeter lang når han strekker seg. Fra potene og opp til nakke-skulderpartiet er det 70 centimeter. En rank og spenstig kar på tre år. Det nye familiemedlemmet er altså en Alaska husky. Det fine med Fenris er at han bidrar til folkehelsen i heimen på flere måter: Ingen levende skapning kan vise så mye ubetinget kjærlighet som en hund. Det gjør oss alle gladere. Vi kommunisere også mer på den måten Kongen snakke

Sistemann over brua

Bilde
"Ingen stanser ham. Soldatene vinker bare John videre. Livredd skritter han over dynamitt, bomber og ledninger som ligger på brua. Ferden hans fortsetter videre oppover dalen og kommer seg unna tvangsevakueringen." Sånn startet reportasjen min. Historien handler om noe som skjedde for 70 år siden, men da jeg laget den for Finnmark Dagblad, var det 60 år siden den unge mannen hadde gått over Karasjok brua en dag i begynnelsen av november 1944. Med andre ord; det har gått ti år siden jeg snakket med John Guttorm som gikk bort for noen år siden. Jeg leser boka "Krigen som aldri slutter", den jeg omtalte i mitt forrige blogginnlegg . Det er en meget interessant bok om våre besteforeldre og foreldre som opplevde tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark i 1944. I innledningskapittelet forteller forfatteren Øyvind Finne om hvordan han jobbet. Han forteller at han i en tidlig fase gikk ut i lokalpressen og fortalte om interessen for å få kartlagt e

Den høylytte tausheten høres endelig

Bilde
Bildet er tatt i forbindelse med avdukingen av minnesmerket "Muito-Erindring" i Rustefielbma i Tana. Jeg mener dette var den beste (hvis man kan si det da) markeringen av 1944 i hele Finnmark. "Akkurat i det dem passerte meg, smalt det. Så kom skuddsalven. Fangen stupte i bakken rett foran meg. Jeg seig sammen, beina sviktet. Flere skuddsalver, men jeg så ikke om den andre fangen ble truffet." Den gamle damen snakker lavt, omtrent slik når noen forteller deg en hemmelighet og ingen skal høre det. Av og til lukker hun øynene og rister på hodet. "Det var forferdelig. Jeg reiste meg opp, og klarte å komme meg til bestemors hus. Da hun så meg spurte hun hva som hadde skjedd siden jeg var likblek. Jeg klarte nesten ikke å si noe." Av og til ser hun opp på bildene som henger på veggen. Soldater og offiserer i tyske uniformer. Kjentfolk som er døde. Slektninger som fortsatt lever. Utstillingen vekker minner. Traumer som har ligget der, forsterk

Sametingets største skandale

Bilde
Her er representantene som kom inn etter valget i 1997. Johan Mikkel "Puma" Sara i bakerste rekke helt til høyre. Foto: Sametinget. Champagnen er drukket . Glassene er vasket, og står klare til neste feiring. Presidenter, professorer, eksperter, journalister og alle de andre som folket har valgt inn, ligger bare som navn igjen i hotellets dataregistre. Festen er over, jubileet blitt historie. Kopiene fra hotellets printer vil etter hvert ligge i forskjellige arkiv som bilag til alle reiseregningene som er anvist og betalt. Jeg var ikke der. Jeg var heller ikke der for 25 år siden. Da var jeg i Oslo og hadde nettopp begynt på Norsk Journalisthøgskole for å lære mer om hvordan jeg skulle finne sporene, papirene som kunne fortelle historier som lå gjemt et sted, historier som kanskje noen ikke ville skulle fortelles. Han var heller ikke på den store festen, men han var der for 25 år siden. Og han var der i 20 år. Puma klatret høyere og høyere, så høyt at hele verden

Jeg tar en journalistisk pause

Bilde
Unge samfunnsengasjerte mennesker har alltid gjort meg begeistret. Unge som vil noe og brenner for noe, er de som fører samfunnet videre. Søndag ble et slikt ungt menneske valgt til å lede den største samiske organisasjonen og det største samepolitiske partiet i Norge. Som onkel – čeahci -  er jeg stolt over at Beaska Niillas ble valgt  til ny leder i Norske Samers Riksforbund. Slik jeg kjenner ham vil han vokse med oppgavene og utfordringene. Han er en dyktig fyr og en likandes kar. Valget av min brorsønn gjør at jeg tar en journalistisk pause. Konkret betyr dette at jeg ikke ser det som riktig å arbeide med samepolitiske saker all den tid Beaska Niillas har posisjonen han har nå. Dette henger sammen med journalistisk integritet. Uansett hvor objektivt og balansert jeg skulle formidle nyheter og reportasjer fra det samepolitiske miljøet, kan det alltid være noen som drar min integritet i tvil på grunn av nære og familiære bindinger til en politisk leder. I en slik sit

Når noen viser deg bilder

Bilde
Han skriver ikke. Han lager bilder. Selv om jeg holder i en bok, ser jeg filmer. Og nå angrer jeg på at jeg ikke kjøpte e-bok. Han har skrevet. Han har notert. Han har tenkt, og så skrevet mer. Nå leser jeg, og mange andre, også min kollega Geir er like begeistret som meg. Jeg klarer ikke å legge i fra meg boka, men snart er jeg ferdig. Det fine med bøker er at vi kan lese dem om igjen, oppdage nye ting, se nye sider ved de nye menneskene vi har møtt. Fordi det var liksom noe annet han også ville fortelle og vise, noe som fløy forbi som skygger. Hva var det? Hva var det jeg tenkte på da jeg leste: "Klokken 14.30 hadde hun fortsatt ikke kommet. Fiske grep spaden, la den karslig over den ene skulderen, slik han hadde sett veiarbeiderne gjøre. Men hun kom ikke." Hvorfor faen kom hun ikke? Hvorfor ga hun telefonnummetet sitt til Philip? "Her er nummeret mitt. Får du flere plager, så må du ringe, jeg er tross alt din saksbehandler, døgnet rundt, jeg vil ikke ha