onsdag 11. februar 2015

Å bli far sånn helt plutselig

Jeg har igjen blitt far. Det skjedde i begynnelsen av desember. Plutselig kom den nye sønnen, nærmest uten forvarsel. Familien ble større, gladere og sprekere takket være ham.

Nå ligger han fornøyd strategisk plassert mellom kjøkkenet og stua. Høyst sannsynlig fordi middagen som den nybakte mora er i ferd med å lage, allerede dufter godt. Samtidig er han svært tilfreds fordi han også i dag har fått lov til å gjøre det som gleder ham aller mest; nemlig å bruke musklene sine til å løpe fort med far hengende etter seg.

Han heter Fenris, veier 30 kilo og er nesten 150 centimeter lang når han strekker seg. Fra potene og opp til nakke-skulderpartiet er det 70 centimeter. En rank og spenstig kar på tre år. Det nye familiemedlemmet er altså en Alaska husky.



Det fine med Fenris er at han bidrar til folkehelsen i heimen på flere måter:

Ingen levende skapning kan vise så mye ubetinget kjærlighet som en hund. Det gjør oss alle gladere. Vi kommunisere også mer på den måten Kongen snakket om i nyttårstalen; vi sier "de snille ordene". Og selvsagt blir det trim, masse trim, og det gjør oss enda gladere.

Jeg har alltid vært allergisk mot hund, katt, hest og diverse andre dyr. Men etter at jeg først ble kjent med Fant, hunden til Tone, forsvant også allergien. For snart fire år siden vandret imidlertid han inn i de evige jaktmarker. Da vi hentet Fenris var det allergien min som skulle testes. Til min store glede kjente jeg ingen ting til den etter den første uka, og heller ikke etter to måneder er jeg plaget av allergi.

Tone hadde lenge snakket om å skaffe seg en ny hund, og 9. desember i fjor fikk hun tips på jobben om at en mann ved Tana bru ville gi bort hunden sin. Han hadde ikke lenger anledning til å holde hunden sin tilstrekkelig i aktivitet. Vi dro hjem til dem, og etter bare noen få minutter skjønte vi at Fenris var en hund for oss. Godt lynne, rolig og ikke minst godt dressert. Etter en uke sammen med oss i Seidaveien bestemte vi oss for å beholde ham.

Det har blitt mange turer allerede, Fenris foran med meg hengende etter i tau. Verken kulde eller storm har stoppet oss. På de første kilometerne er det svært høy fart, og jeg er glad for at jeg allerede som guttunge fikk skibalansen i orden. Etter hvert roer han seg litt ned og løper med jevn fart. Tone har også opplevd hvor lett det er å komme seg opp til Duottarnjunni (der hvor snaufjellet starter ovenfor Seida).

Med en mor som har kjørt Iditarod en gang og en far som har deltatt i sju Finnmarksløp, har Fenris gener som gjør ham svært godt egnet til å trekke en gammel skiløperkropp som var blitt større med årene.

Takket være alle turene så langt i vinter begynner daukjøttet omdannes til muskler igjen. Dessuten blir det stadig færre gram å drasse med seg over alt, og det kjennes godt. Ps. For ordens skyld; jeg snakker om meg selv nå.

Et hundeliv er altså et godt liv.


søndag 9. november 2014

Sistemann over brua



"Ingen stanser ham. Soldatene vinker bare John videre. Livredd skritter han over dynamitt, bomber og ledninger som ligger på brua. Ferden hans fortsetter videre oppover dalen og kommer seg unna tvangsevakueringen."


Sånn startet reportasjen min. Historien handler om noe som skjedde for 70 år siden, men da jeg laget den for Finnmark Dagblad, var det 60 år siden den unge mannen hadde gått over Karasjok brua en dag i begynnelsen av november 1944. Med andre ord; det har gått ti år siden jeg snakket med John Guttorm som gikk bort for noen år siden.

Jeg leser boka "Krigen som aldri slutter", den jeg omtalte i mitt forrige blogginnlegg. Det er en meget interessant bok om våre besteforeldre og foreldre som opplevde tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark i 1944.

I innledningskapittelet forteller forfatteren Øyvind Finne om hvordan han jobbet. Han forteller at han i en tidlig fase gikk ut i lokalpressen og fortalte om interessen for å få kartlagt eventuelle forekomst av personer med traumatiske ettervirkninger av krigsopplevelsene.

"Fylkets største avis hadde i tillegg et stort oppslag med intervju av en dame under overskriften: Bombene faller fortsatt. Mange eldre finnmarkinger lider av krigstraumer.", skriver Finne.

Reportasjen ble ifølge Finne trykket 18. juni 2001 i Finnmark Dagblad. Langt bak i hukommelsen virket tittelen kjent, og sannsynligheten for at jeg intervjuet en kvinne fra Karasjok om dette som en case til nyheten om at Øyvind Finne skulle kartlegge krigstraumene, er stor. Et søk i Retriver ga ingen treff, men jeg skal nok finne ut om jeg husker rett.

Jeg har heldigvis tatt vare på en rekke av reportasjene jeg skrev mens jeg jobbet som frilanser fra 1999 til 2005. Dessverre fant jeg ikke reportasjen fra 18. juni 2001, men jeg fant en annen som plutselig ble aktuell. 


Den handler altså om John Guttorm; sannsynligvis den siste sivile som gikk over Karasjok brua før den ble sprengt.

Her er resten av reportasjen:


- Jeg er ikke helt sikker, men sannsynligvis var jeg den siste sivile fra Karasjok som gikk over den gamle brua før tyskerne sprengte den i november 1944. Fortsatt fatter jeg ikke hvorfor jeg fikk gå fri; alle andre i bygda hadde rømt nedover og oppover dalene eller evakuert sørover, forteller 84-åringen til Finnmark Dagblad mens vi fotograferer han på bakkekanten.

- Rømte til Sverige? 
Han sitter og ser Nordnytt når Finnmark Dagblad banker på noen dager tidligere. John Guttorm bor midt i bygda, bare noen titalls meter fra Karasjok brua. Halvveis snur han seg mot meg og gransker den ukjente over brillene på nesa. Jeg har ingen avtale. Skal bare innom for å høre om han kjenner noen gamle reineiere fra bygda som rømte til Sverige med flokkene sine. Er det noen som vet om evakueringen i Karasjok, så er det John Guttorm har vi fått vite.
            - Finnmark Dagblad skal ha reportasjer om evakueringen lørdag. Det er jo 60 år siden i år, og du vet mye om hvordan det var her, sier jeg på samisk.
            Det går bare et par sekunder før Nordnytt og skjermen går i svart.
            - Å ja, sett deg. Evakueringen ja, det er lenge siden. Eai leat go boares muittut, slik Tanabreddens ungdom synger; bare gamle minner. Reineiere som flyttet med flokkene sine til Sverige spør du.
            Han løfter av brillene og tenker. Så ler han.
            - Nei, det var ingen som rømte til Sverige med flokkene. Kanskje har du hørt om Saraksen som lurte den tyske kommandanten trill rundt? Stakkar, han spiste jo passet sitt også. Det må være det du har hørt, sier John smilende.

Kongens medalje
På stueveggen er det et fargebilde av kongefamilien. Under bildet henger diplomet som forteller at John Guttorm ble tildelt Kongens fortjenestemedalje i 1996. Og ved siden av døra pryder en vakker tegning av den gamle kirka og en oppslått bibel. Det er Karasjok kommunes kulturpris. Utmerkelsene fikk han for sin lange og trofaste innsats som kirketolk. I 34 år tolket Guttorm Guds ord fra norsk til samisk.
            - Minnene er sterke. Du vet når fienden kommer og tar lande ditt, så viskes det ikke ut så lett selv om det har gått mer enn 60 år. Jeg kan fortsatt høre lyden av geværkolben som smeller i hodet på en serberfange (Ps. les mer om Blodveien, nettreportasje som NRK Nordnytt publiserte denne uka, EA anm.). Og skrikene til de utmagrede mennene. Det sitter her oppe, sier han og peker mot hodet og legger til: - Vi kom oss igjennom dette; det ble folk av oss også til tross angst og alt hva vi så.
            Familien Guttorm bodde like ved brua på nordsiden av elva da tusenvis av soldater kom til Karasjok høsten 1940.
            - Far hadde akkurat blitt ferdig med fjøset. Vi hadde ikke rukket å få inn kyrne en gang da soldatene overtok det. På sett og vis var vi heldige. Det var nemlig østerrikere som ikke var nazister som ble beordret inn der. Vi ble etter hvert godt kjent med noen av soldatene, og mor vasket klærne deres også, forteller 84-åringen til Finnmark Dagblad.

Viktig opplysning
Bekjentskapet og kontakten familien fikk med østerrikerne var svært viktig for mange i Karasjok. En dag i august 1944 kommer to av soldatene som hadde bodd i fjøset ved brua til Guttorm.
            - Alles kaputt, sa de og fortalte at bare de to var blitt igjen. Resten var falt i kampene mot russerne i øst. Men det viktigste de ville fortelle oss var at vi måtte pakke alt vi eide og rømme vekk. Tyskerne skulle brenne alt og tvangsevakuere befolkningen i Finnmark. De fleste fikk gjemt unna eiendelene, prioviantert og flyttet kyr og sauer oppover både Karasjohka, Iesjohka og andre steder. Etter hvert flyttet også de fleste vekk fra bygda. De ønsket ikke å bli tvangsevakuert, forteller John Guttorm.

Siste mann
Derfor led de færreste noen nød. Folket hadde fått god tid til å komme seg vekk. John jobbet som betjent hos handelsmann Einar Isaksen. Derfor måtte han være igjen i butikken.
            - Einar og familien ble tatt av tyskerne. Jeg ble i bygda til 5. november 1944 og var trolig en av de siste sivile som var igjen. Den dagen holdt tyskerne på å sette enorme bomber og dynamitt på brua. Jeg gikk likevel over, og det var ingen som stoppet meg, bare vinket meg videre. Naturligvis var jeg livredd. Da jeg hadde kommet meg noen kilometer oppover dalen, så jeg det første huset bli satt fyr på. Jeg kom meg til resten av familien som var ved Gorva, noen mil sør for bygda.
           
Luringen
Opp i dalen hadde også læreren Per Saraksen fra Tana gjemt seg sammen med lappefogd Pleym fra Vadsø. En dag måtte Saraksen nedover mot bygda for å hente flere saker. Han kledde på seg kofte, stjernelue og tok lassoen over skuldra. Læreren så ut som en reindriftssame. Sammen med faren til John Guttorm la de i vei.
            - Like nedenfor der hvor vi hadde gjemt oss, ble Saraksen tatt til fange av en tysk patrulje. Underveis kom han på at han hadde passet sitt i innerlomma. Det måtte han lure opp og stappe det i munnen. For ikke å bli avslørt måtte han spise opp passet. Patruljen førte ham ned til bygda og den tyske kommandanten. I avhøret fikk Saraksen tyskerne til å tro at han bare fulgte deres ordre om å ta med seg reinflokken til Narvik hvor tyskerne skulle slakte dyrene. Men hva skal du her, ville kommandanten vite. Jeg måtte dra ned for å hente mer saker og finne meg noe mat til den lange ferden mot Narvik, svarte Saraksen. Kommandanten syntes dette var en skikkelig mann som fulgte deres ordre. Du kan få alt du trenger av oss; mel, sukker, brød, tobakk, brennevin og annet utstyr, du kan ta så mye du klarer.
            John Guttorm ler og rister på hodet. Før han fortsetter:
            - Saraksen var ikke snauere enn at han fikk plassert provianten og utstyret på en tysk lastebil. Dere må frakte sakene til kjørereinene mine opp i dalen. Derfra skal jeg klare meg, sa luringen. Han lurte tyskerne trill rundt. Jeg husker fortsatt da Saraksen kom til oss, skrattende og hoppende glad for at alle fikk nye og uventede forskyninger, og det attpåtil fra fienden. Det ble rene julekvelden for oss der oppe.
            I over en time forteller 84-åringene om krigsårene og evakueringen.

            - Nei, du får vel ikke plass til alt, men noe har du vel fått med deg, sier John Guttorm.

---

PSHer er flere historier fra 70 års markeringen av tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark.

søndag 2. november 2014

Den høylytte tausheten høres endelig

Bildet er tatt i forbindelse med avdukingen av minnesmerket "Muito-Erindring" i Rustefielbma i Tana. Jeg mener dette var den beste (hvis man kan si det da) markeringen av 1944 i hele Finnmark.


"Akkurat i det dem passerte meg, smalt det. Så kom skuddsalven. Fangen stupte i bakken rett foran meg. Jeg seig sammen, beina sviktet. Flere skuddsalver, men jeg så ikke om den andre fangen ble truffet."

Den gamle damen snakker lavt, omtrent slik når noen forteller deg en hemmelighet og ingen skal høre det. Av og til lukker hun øynene og rister på hodet.

"Det var forferdelig. Jeg reiste meg opp, og klarte å komme meg til bestemors hus. Da hun så meg spurte hun hva som hadde skjedd siden jeg var likblek. Jeg klarte nesten ikke å si noe."

Av og til ser hun opp på bildene som henger på veggen. Soldater og offiserer i tyske uniformer. Kjentfolk som er døde. Slektninger som fortsatt lever. Utstillingen vekker minner. Traumer som har ligget der, forsterkes. Bildene den gamle damen har i hodet er hundre ganger sterkere enn de vi ser på utstillingsveggen. I 70 år har hun hatt dem med seg.

"Og så begynte jeg å gå hjemover. Da jeg skulle vasse over en liten elv, ble alt lyst opp. Det var lyskastere. Jeg stivnet. Og så begynte dem å skyte i elva rett ovenfor meg. Jeg husker ikke mer, men jeg kom meg tilbake til bestemors hus."

I utstillingen finner jeg også et bilde av mor. Teksten under bildet er kjent for meg. Gjennom oppveksten har jeg hørt hva mine foreldre, onkler, tanter og besteforeldre opplevde i Hillagurra i Tana. Det har kommet litt stykkevis og delt. Jeg gjenforteller mor historien den gamle damen fortalte meg på utstillingen. Også for mor er det nytt, men likevel kjent og identifiserbart.

Mor har fulgt med på radio. Hørt mennesker på hennes egen alder fortelle om okkupasjonsårene og ikke minst brenningen og tvangsevakueringen. For henne ligger alt sammen i kroppen, tankene og følelsene. Likevel er historiene hun har hørt på radioen unike og nye. Det har vært 50- og 60-års markeringer av frigjøringen av Øst-Finnmark, men det var liksom for nært. For nært til at man kunne snakke om det. Dessuten er det et helt annet mediemangfold og kanaler nå enn det var for bare ti år siden. Innslagene i radio, tv, aviser og på nett kommer så hyppig og tett at det åpner opp alle minnene, følelsene og det usnakkede.

"Det er nesten som jeg ser og hører alt sammen. Rekkene med fanger og soldater opp og ned elveisen. Den konstante frykten for tyskerne. Jeg kjenner den fortsatt.", forteller mor som er 85 år.

Hun kjenner altså fortsatt redselen og frykten, og det får meg til å tenke på en bok som Øyvind Finne fra Porsanger skrev; "Krigen som aldri slutter". I høst har folk i Finnmark fått gratis bibler på døren, men egentlig er det Finnes bok som burde vært gitt gratis (selvsagt finansiert av regjeringen) til alle husstander i fylket. Hvis etterkrigsgenerasjonen hadde lest boka ville vi etter hvert forstått tausheten til våre foreldre og besteforeldre. Jeg bestiller boka nå forresten.

I en omtale jeg fant på nett står det om "Krigen som aldri slutter":

"Den avslører at det mektige Norge skrev krigshistorien med gullskrift for Hjemmefronten og usynlig skrift for Finnmarks folk. Finnmarks innbyggere har aldri fått anerkjent det krigstraume som ble påført dem. Enkelte personer og miljøer har levde i psykososiale faresoner. Ekstreme hendelser under krigen, evakueringen og gjenreisningen ligger på lager. Storsamfunnet, helse/sosial/trygdemyndighetene har ikke møtt dette med åpne sinn og forpliktende hjelp."

Takket være en formidabel journalistisk innsats, spesielt av NRK Troms og Finnmark, gjør at den høylytte tausheten endelig høres. Noen av menneskene som fortsatt lever, har endelig fortalt om sine opplevelser til offentligheten. Trolig har disse menneskene brukt svært mye energi på å glemme krigen, brenningen og deportasjonen. Undertrykke følelsen av å være ubetydelig sammenlignet med for eksempel "Gutta på skauen". Ikke la traumene gå utover etterkommerne. Derfor har de vært tause. Alt har ligget på lager slik Øyvind Finne skriver.

At den gamle damen jeg møtte på utstillingen og min mor forteller sine historier og episoder, kan kanskje tolkes dithen at NRK og andre mediers massive fokus på 1944, har hjulpet dem; en slags "healing" om man vil.

I morges spurte jeg NRK-redaktør Pål Hansen på Twitter om "hva nå, pågangen på folk som vil dele sine minner og opplevelser, har økt den siste uka. Skal vi fortsette?"

"Ja mange mailer og tilbakemeldinger. Kanskje mai 2015 er tiden for ny temakveld.", svarte Hansen.

Og en twitrer: "Dere må fortsette. Vi som er barn av huleboere og tvangsevakuerte, har fått vite lite. De gamle sa ingen ting."

Fortsatt er det tusenvis av historier der ute, og som bør formidles på en eller annen måte. Akkurat nå hadde det kanskje vært en idé å se nærmere på det som Øyvind Finne har undersøkt. Han har snakket med 40 mennesker. Hva gjorde krigen med folk? Hvordan formet traumene fra deportasjonen, brenningen og redselen, livet deres? Og hvordan påvirket alt dette vi som er etterkommerne? Også her ville det vært svært mye interessant journalistisk stoff å formidle.

"Jeg har aldri klart å snakke om den skutte russerfangen som lå der ved siden av meg. Men jeg har heller aldri klart å glemme det selv om jeg har prøvd."

Så går den gamle kvinnen ut. Inn i meg sier jeg takk, men neste gang jeg treffer henne skal jeg si takk så hun hører det. Alle som opplevde krigen, brenningen og deportasjonen, og årene etter, fortjener en høy takk.


søndag 12. oktober 2014

Sametingets største skandale

Her er representantene som kom inn etter valget i 1997. Johan Mikkel "Puma" Sara i bakerste rekke helt til høyre. Foto: Sametinget.

Champagnen er drukket. Glassene er vasket, og står klare til neste feiring. Presidenter, professorer, eksperter, journalister og alle de andre som folket har valgt inn, ligger bare som navn igjen i hotellets dataregistre.

Festen er over, jubileet blitt historie. Kopiene fra hotellets printer vil etter hvert ligge i forskjellige arkiv som bilag til alle reiseregningene som er anvist og betalt.

Jeg var ikke der. Jeg var heller ikke der for 25 år siden. Da var jeg i Oslo og hadde nettopp begynt på Norsk Journalisthøgskole for å lære mer om hvordan jeg skulle finne sporene, papirene som kunne fortelle historier som lå gjemt et sted, historier som kanskje noen ikke ville skulle fortelles.

Han var heller ikke på den store festen, men han var der for 25 år siden. Og han var der i 20 år. Puma klatret høyere og høyere, så høyt at hele verden ble hans arbeidsplass. Han fløy dit han måtte og kjørte dit det passet.

Egentlig er dette en historie som allerede er fortalt, og derfor ikke noe å dra fram igjen. Egentlig er det bare trist.

Vi fikk etter hvert en god tone, Johan Mikkel og jeg. En politiker som sa det han mente ofte som titler- og ingresser, og som representerte samene verden over, blir fort en favoritt - ikke bare for velgerne - men også for oss journalister. Vi kunne også ta en øl i ny og ne sammen slik politiske journalister og folkets ombudsmenn gjerne gjør.

Sist vi møttes var det bare det som ligger i ryggmargen og fremst i pannebrasken når samer i vår alder hilser på hverandre, og det har gått en stund siden man sist så hverandre; bures-bures-håndtrykket. Vi vekslet bare et par ord en gang senere i korridoren ved Indre Finnmark tingrett i Tana en småkald januardag i 2013.

- Jeg hadde aldri trodd at slik kunne skje i Sametinget. Når det da kom frem i mediene, måtte vi definere vår egen rolle i slike saker. Vi fant raskt ut at dette var en sak for politiet.

Slik svarte Egil Olli da NRK Sápmi i forbindelse med Sametingets 25 års jubileum kastet blikket tilbake på gode og vonde dager. Arbeiderpartiveteranen som også hadde vært partikamerat med Johan Mikkel Sara, var president da de kreative reiseregningene kom opp for en dag. Jeg hadde i noen uker vinteren 2011 studert bilagene til Sara før disse ble forelagt Olli og hans stab.

Å trekke fram denne triste fortellingen når alle andre jubler, er glade og stolte over hva Sametinget har betydd og oppnådd, er kanskje litt frekt og utidig. Men jeg tenker at den kanskje også kan bidra til å gjøre Sametinget sterkere.

- Det er fullstendig uakseptabelt, og sannsynligvis den største politiske skandalen i Sametingets historie, sa Aili Keskitalo etter at vi hadde publisert reiseregningene til mannen som også hadde vært Keskitalos visepresident. Et forhold som forøvrig endte med politisk skilsmisse og hittil den eneste store "regjeringskrisen" på tinget.

"Bedrageriet er begått av en folkevalgt representant. Det brudd på tillit som overtredelsen representerer, er skjerpende." 

"Det er hevet over enhver rimelig tvil.... at han bevisst og med fullt forsett, fremkalte og utnyttet en villfarelse hos Sametingets administrasjon...." 

"Lagmannsretten finner det utvilsomt at Sara gjorde dette i den hensikt å tilegne seg en uberettiget reisegodtgjørelse på minst 43106 kroner."

Jeg kunne ha avsluttet historien her med noen av konklusjonen til Hålogaland lagmannsrett, men har lyst til å fortelle hvordan vi arbeidet fram Sametingets største politiske skandale. Den er basert på metoderapporten jeg laget til Finnmark Journalistlag i 2012. Johan Mikkel Sara ble forøvrig dømt til 24 dagers betinget fengsel og en bot på 8000 kroner. Han ble også dømt til å tilbakebetale 43106 kroner.

Romjulen er fin tid for postjournaljakt. Det skjer som regel lite, folk slapper av og forventer ikke de ”store nyhetene”. Da har man mange journaler omtrent for seg selv hvis man har meldt seg frivillig til å jobbe på denne tiden. Det hadde jeg gjort i 2010.

Historien var i utgangspunktet skjult i et brev til seks politiske grupperinger på Sametinget. Allerede i oktober 2010 hadde Sametingets møtelederskap vedtatt å sende et brev til skattemyndighetene om at disse gruppene ikke kunne redegjøre for hvordan pengene de hadde fått fra Sametinget i 2009, var brukt. I romjulen fant jeg altså brevet som var datert 14.12.2010.

Dette resulterte i saken "Samepolitikerne gir blaffen i tidsfrister". Her kommenterte en direktør i Skatt Nord at man ikke kunne gjøre noe med politikernes manglende innrapportering ettersom det dreide seg om tilskudd til politiske partier. Dette førte til at et av medlemmene i møtelederskapet ba om ny behandling av saken. På nyåret diskuterte møtelederskapet saken på nytt. Her ble det slått fast at ”pengene var gått til privat forbruk”.

For meg var dette en påstand som ikke kunne bli liggende. Dermed startet jakten på dokumentasjon og det som ble prosjektet "Puma".

Prosjektet startet egentlig i slutten av januar 2011, en måneds tid etter den første enkeltstående nyheten. Problemstillingene var følgende: Hvordan kan det dokumenteres at ”pengene var gått til privat forbruk”? Hvordan kontrollrutiner har Sametinget, og hvordan blir disse eventuelt fulgt opp?

Allerede under arbeidet med den aller første saken om manglende regnskap og konsekvensen av dette, intervjuet jeg gruppelederne.

Johan Mikkel Sara hadde vært gruppeleder for ”Samer bosatt i Sør-Norge”, og jeg intervjuet ham. Noen timer senere ringte han imidlertid og sa at han ville trekke intervjuet. Ettersom jeg på det tidspunktet ikke hadde full oversikt, imøtekom jeg ønsket.

Likevel var en setning i intervjuet utslagsgivende: ”Vi har sendt regnskapet til Sametinget for lenge siden, og jeg skjønner ikke hva som er problemet.”

Etter dette ba jeg om innsyn i alle dokumenter jeg fant i postjournalen som angikk ”Samer bosatt i Sør-Norge”.

Noen dager senere kom dokumentet på e-post. Det skulle vise seg at det besto av 52 sider: Kopierte kvitteringer for kjøp av varer og tjenester, hotell og reiseregninger.

Ved første øyekast viste sammenstillingen at tilskuddet på nesten 100.000 kroner for 2009 i sin helhet var brukt til politisk virksomhet. Blant annet var omtrent halvparten brukt i forbindelse med valgkampen 2009. Den første umiddelbare konklusjonen (basert på oppstillingen) var at det ikke var noe unaturlig at en politisk liste brukte penger på valgkampen.

Jeg bestemte meg likevel for å gjennomgå hvert eneste bilag og samtlige reiseregninger. Disse ble plottet inn med klokkeslett og dato i 2009-kalenderen. Her ble det avdekket flere ”dobbelte bokføringer”. Reiseregningene viste for eksempel at Sara befant seg i en by i Sør-Norge, men samtidig var hans bankkort brukt i Oslo.

En taxiregning fra natt til 29.12.2009 på 750 kroner ble interessant av tre grunner: a) Sara var ikke lenger sametingsrepresentant, b) hvorfor hadde han kjørt taxi midt på natten i forbindelse ”politisk virksomhet” selv om han ikke lenger var sametingsrepresentant og c) hvorfor var det ikke påført hvor taxituren gikk?

Disse funnene gjorde at jeg ba innsyn i reiseregningene Johan Mikkel Sara hadde sendt til Sametinget i 2009. Dette var reiser han hadde foretatt etter innkalling fra Sametinget (komité- og plenumsmøter). Etter en ukes tid fikk jeg innsyn i disse. Klokkeslettene og datoene fra reiseregningene ble plottet inn i kalenderen. Dermed hadde jeg komplett oversikt over samtlige reiser og innkjøp Johan Mikkel Sara hadde foretatt i 2009 både som sametingspolitiker og leder for lista han representerte.

På reiseregningene til Sametinget var det oppført at han hadde kjørt bil Oslo-Karasjok tur/retur en rekke ganger i forbindelse med møtene. Gjennomgangen avdekket blant annet at mens Sara hadde sittet i sin egen bil på vei fra Oslo, hadde noen kjørt taxi i Alta på vegne av lista.

Disse funnene ble forelagt ledelsen i Sametingets administrasjon. Det første svaret var at man utelukkende baserte utbetalingene av reiseregningene på tillit. Man tok det for gitt at opplysningene som var oppgitt, var i samsvar med virkeligheten.

Det var kjent at Johan Mikkel Sara var ansatt i SAS. At ansatte fikk sterkt rabatterte billetter, ble bekreftet av SAS. Det var imidlertid ikke mulig å få tilgang til passasjerlister på de aktuelle datoene som framkom av reiseregningene. Dermed var det ikke mulig å dokumentere at Johan Mikkel Sara hadde ”haiket” (benyttet seg av personalbilletter), men likevel krevd betaling for fullprisbilletter. Bakgrunnen for en slik problemstilling var en sterk indikasjon på at Sara faktisk hadde fløyet og ikke kjørt privatbil ettersom det var mange taxiregninger som var utskrevet i Alta.

Derimot skaffet SAS tilveie ordinære billettpriser på de aktuelle datoene som Johan Mikkel Sara hadde oppført i reiseregningene til Sametinget. Disse ble sammenholdt med beløpene Sara hadde oppgitt i reiseregningene. På den måten kunne man fastslå når Sara hadde reist.

Den eneste måten å få bekreftet hypotesen om at Johan Mikkel Sara hadde brukt personalbilletter, var direkte konfrontasjon.

Det ble imidlertid tidlig klart at han ikke ønsket å svare på noen spørsmål fra meg. Dette førte til at en rekke åpne og ”lukkede” kilder ble kontaktet. Av hensyn til kildevernet er det ikke mulig å redegjøre mer eksakt i forhold til dette. Arbeidet førte imidlertid at flere hypoteser og uklarheter ble bekreftet. Blant annet kunne jeg med stor sannsynlighet fastslå at Johan Mikkel Sara hadde benyttet seg av ID-billetter til noen hundre kroner.

Taxiregningen fra 29.12.2009 ble interessant nettopp fordi den illustrerte at ikke alle pengene var gått til politisk virksomhet slik regelverket til Sametinget krever. Ved hjelp av opplysningene som framkom av bilaget, ba jeg om bistand fra Oslo Taxi. I den første runden var selskapet svært tilbakeholdne med å skaffe tilveie informasjon omkring bilaget.

Ut fra denne researchen skrev jeg fire artikkelutkast. I tillegg ble det laget utkast til radiosaker. Utkastene ble gjennomgått av daværende nyhetsredaktør Kent Valio, redaktør Nils Johan Heatta og kollega Thor Thrane. Uklarheter og brist i framstillingen ble sjekket og rettet opp.

Ettersom Johan Mikkel Sara verken svarte på telefonoppringninger eller sms, ble artikkelutkastene sendt til ham i på e-post. Jeg sendte også utkast til listas sametingsrepresentant Marie Therese Nordsletta Aslaksen. Det ble også sendt sms-meldinger til henne om at artikkelutkast var sendt både
til Sara og henne. Heller ikke Nordsletta Aslaksen besvarte våre oppringninger, og derfor sendte vi sms til henne.

Via sms fra Johan Mikkel Sara fikk vi bekreftet at han hadde mottatt artikkelutkastene. Deretter sendte vi ham konkrete spørsmål på e-post. For at det ikke skulle dra ut i tid, fikk han en frist til å svare. Svaret fra Sara ble innarbeidet i artiklene. Etter denne e-post- og sms-korrespondansen gjorde vi nye forsøk på å få Sara i tale, men dette førte ikke fram.

Onsdag 9. februar 2011 ble satt som start-tidspunkt for reportasjeserien på samtlige plattformer. Den første saken handlet om den korte taxituren natt til 29. desember 2009.

Bare en time etter at artikkelen om taxituren ble publisert, kom en e-post fra Johan Mikkel Sara til meg. ”Nå vet jeg hva det er. Det er taxi fra Gardermoen til Oslo. Pga forsinket fly gikk det verken buss eller tog.”, skrev han.

Jeg tok på ny kontakt med Oslo Taxi med forespørsel om de kunne undersøke taxibilaget nøyere. Ved hjelp av opplysningene som framkom på bilaget, kunne en saksbehandler vise til hvor taxien hadde kjørt. Disse opplysningene bekreftet Saras versjon om at turen hadde gått fra Gardermoen og inn til Oslo natt til 29. desember 2009.

Jeg laget derfor en ny versjon om denne turen, og trakk samtidig den første artikkelen. Årsaken til at vi trakk den, var at den fortalte at turen bare var på 100 meter. Dette var altså ikke korrekt. De øvrige opplysningene i artikkelen var imidlertid riktige.

I samråd med redaksjonsledelsen bestemte vi oss likevel til å vente med de øvrige sakene som var gjort klar.

Johan Mikkel Sara ville ikke opplyse hvor han kom fra med det forsinkede flyet.
Samme dag (09.02.11) som artiklene ble publisert, fikk jeg inn tips om at Johan Mikkel Sara og samboeren hans hadde vært i Tenerife ved juletider i 2009. Tipset kom fra en troverdig kilde, og som hadde god oversikt.

Dette tipset førte til nye undersøkelser. Jeg visste nå med sikkerhet at Sara hadde kommet med fly til Gardermoen på natta, og når han hadde tatt taxi inn til Oslo hvor han bor.

Jeg ba om en oversikt over samtlige ankomster til Gardermoen fra klokken 22 til klokken 02.00. Etter to dager fikk jeg detaljert oversikt som viste hvilke fly som hadde landet. Et av disse tilhørte selskapet Thomas Cook som kom fra Tenerife. Det var imidlertid umulig å få bekreftet fra selskapet om Sara og hans samboer hadde vært passasjerer.

Selv om jeg med stor sannsynlighet kunne fastslå at Johan Mikkel Sara og samboeren kom fra en privat ferietur, og at siste del av denne reisen var betalt av penger som skal brukes på politisk virksomhet, hadde jeg ikke tilstrekkelig dokumentasjon om at paret kom fra Tenerife.

Heller ikke Facebook-søk på Johan Mikkel Saras profil ga noe. Nærmest ved en ren tilfeldighet søkte jeg på navnet til samboeren, og oppdaget at hennes profil var åpen. Denne oppdateringen fra 11. januar 2010 var forløsende: ”Vi var på Tenerife i julen…”

Heller ikke samboeren besvarte oppringningen fra meg. Jeg fikk imidlertid svar via sms fra henne hvor hun skrev at dette er ”et privat spørsmål som ikke vil bli besvart.”

Etter nye diskusjoner med redaksjonsledelsen kom vi fram til at vi hadde tilstrekkelig dokumentasjon på at Johan Mikkel Sara hadde brukt ”politiker-penger” i forbindelse med en privat ferietur.

Dagen etter ble de øvrige sakene publisert som dreide seg om reisene til Johan Mikkel Sara. Vi valgte også å publisere det skriftlige svaret vi fikk fra Johan Mikkel Sara.

Etter de tre første fasene i prosjektet, forela jeg mine funn fram for Sametingets administrasjon. Spørsmålet var hva Sametinget selv ville gjøre for å få bekreftet at Johan Mikkel Sara at han hadde oppgitt gale opplysninger på reiseregningene. Dette gjaldt reisene i forbindelse med komité- og plenumssamlinger.

I slutten av februar ble jeg informert av Sametingets president om at han hadde tatt kontakt med Johan Mikkel Sara. Jeg fikk også bekreftet at Sara overfor Sametingets administrasjon hadde innrømmet bruk av ID-billetter (flybilletter for SAS-ansatte), og samtidig fått utbetalt adskillig mer.

Sametingspresidenten hadde gitt Johan Mikkel Sara frist til 28. februar 2011 med å gå til politiet for og anmelde seg selv.

Tirsdag 1. mars om ettermiddag ble dette bekreftet av politiet i Oslo. Dagen etter ble nyheten publisert både på nett, radio og tv.

- Man kan på en måte betrakte dette som en erkjennelse av straffskyld. Det er jo straffbart å avgi falsk anmeldelse, sa vaktleder valtleder Gunnar Walle ved Sentrum politistasjon i Oslo til meg. Han hadde da jobbet 35 år i politiet, og aldri opplevd noe lignende.

Likevel valgte Johan Mikkel Sara med kallenavnet Puma, å kjøre to rettsrunder, en i Indre Finnmark tingrett og en i Hålogaland lagmannsrett.

Vi ville kanskje ha møttes i Karasjok under jubileumsuka, kanskje hadde vi tatt en øl og til og med skålet med champagne hvis alt dette ikke hadde skjedd. Men vi var ikke der, ingen av oss.

For oss begge - og for Sametinget - var det til syvende og sist kanskje bra at tallene i noen reiseregninger og kvitteringer ble til en historie. Ingen av oss vet hvordan det hadde vært hvis den aldri var blitt fortalt. Nå vet vi i alle fall at det var trist, men sant.




søndag 5. oktober 2014

Jeg tar en journalistisk pause

Unge samfunnsengasjerte mennesker har alltid gjort meg begeistret. Unge som vil noe og brenner for noe, er de som fører samfunnet videre. Søndag ble et slikt ungt menneske valgt til å lede den største samiske organisasjonen og det største samepolitiske partiet i Norge.



Som onkel – čeahci - er jeg stolt over at Beaska Niillas ble valgt til ny leder i Norske Samers Riksforbund. Slik jeg kjenner ham vil han vokse med oppgavene og utfordringene. Han er en dyktig fyr og en likandes kar.

Valget av min brorsønn gjør at jeg tar en journalistisk pause. Konkret betyr dette at jeg ikke ser det som riktig å arbeide med samepolitiske saker all den tid Beaska Niillas har posisjonen han har nå.

Dette henger sammen med journalistisk integritet. Uansett hvor objektivt og balansert jeg skulle formidle nyheter og reportasjer fra det samepolitiske miljøet, kan det alltid være noen som drar min integritet i tvil på grunn av nære og familiære bindinger til en politisk leder. I en slik situasjon ønsker jeg ikke å komme. Integritet betyr selvstendighet, ukrenkelighet. Selv om jeg formelt sett ikke ville vært inhabil etter habilitetsreglene, anser jeg selv for å være uskikket til å dekke samepolitiske saker hvor min brorsønn eventuelt skulle ha en rolle. Som leder av det største samepolitiske partiet, sier det seg selv at Beaska Niillas vil være sentral i de fleste sakene.

Det blir spennende å følge samepolitikken fra sidelinjen etter å ha arbeidet med temaet i om lag 30 år både som avis-, radio-, tv- og nettjournalist.

Avgjørelsen er fullt og holdent min egen.

For ordens skyld; jeg tar ikke pause som journalist, men fortsetter å arbeide med andre spennende forhold i det samiske samfunnet.

lørdag 6. september 2014

Når noen viser deg bilder

Han skriver ikke. Han lager bilder. Selv om jeg holder i en bok, ser jeg filmer. Og nå angrer jeg på at jeg ikke kjøpte e-bok.




Han har skrevet. Han har notert. Han har tenkt, og så skrevet mer.

Nå leser jeg, og mange andre, også min kollega Geir er like begeistret som meg. Jeg klarer ikke å legge i fra meg boka, men snart er jeg ferdig. Det fine med bøker er at vi kan lese dem om igjen, oppdage nye ting, se nye sider ved de nye menneskene vi har møtt. Fordi det var liksom noe annet han også ville fortelle og vise, noe som fløy forbi som skygger. Hva var det? Hva var det jeg tenkte på da jeg leste:

"Klokken 14.30 hadde hun fortsatt ikke kommet. Fiske grep spaden, la den karslig over den ene skulderen, slik han hadde sett veiarbeiderne gjøre. Men hun kom ikke."

Hvorfor faen kom hun ikke? Hvorfor ga hun telefonnummetet sitt til Philip?

"Her er nummeret mitt. Får du flere plager, så må du ringe, jeg er tross alt din saksbehandler, døgnet rundt, jeg vil ikke ha yrkesskader."

Hvorfor ville hun ha kontakt med Philip? Og hvorfor ringte han ikke? Hva var det hun tenkte på, og ble Philip egentlig distrahert av hun fra Setesdal; usympatiske, usikre bortskjemte jentungen fra Setesdal.

Jeg så at Philip gikk løs med spaden på sandhaugen, og kjente vannblemmene hans i min egen hånd. Det var som å se en film, kortfilm, der han kjørte trillebårlast etter trillebårlast med sand. Og for ikke å snakke om henne som sto der i buksedress, spisse småskoler, en mørkegrå åpen bobleanorakk, svarte skinnhansker. En kvinne i trettiårene.

Filmene surrer i hodet, og alle er like synlige mens jeg leser. Noen blir også pirrende og nesten spennende. Her ligger mange ferdige gode kortfilmmanuser, tenker jeg.

Ord som har blitt til setninger, er så godt satt sammen at jeg glemmer at jeg leser. Av og til kommer jeg til meg selv og tenker: Fy svarten hvor godt han skriver. Det er da setningen "han skriver ikke, han viser bilder", dukker opp. Jeg lar meg underholde. Egentlig er det kanskje bare tilfeldige møter mellom ukjente mennesker som aldri har skjedd og ikke eksistert på ordentlig, som jeg lar meg begeistres av. Jeg liker god kunst, god underholdende kunst. Vel, noe har vel skjedd på ordentlig og som han har grublet videre på, denne forfatteren.

Det blir noen korte og heftige møter med mennesker som jeg gjerne ville ha blitt bedre kjent med. Men det er på en måte godt nok. Fordi det han ikke skriver om Sigurd, Philip, Miranda og Roar, fortsetter å spinne. Historiene han har grublet på, notert og skrevet, går ikke over, dem fortsetter å leve på sin måte.

Han har gjort en fantastisk debut. Jeg er glad for at jeg kjøpte boka. Når jeg leser
"Jeg burde ha sagt noe om det. Det går ikke over bare fordi man ikke setter ord på det. Jeg vet det, jeg har forsøkt det, gang på gang.", så tenker jeg:

Neste gang skal jeg kjøpe en e-bok. Kjæresten min Tone, liker ikke helt at jeg leser boka på senga med nattlyset på. Hun får ikke sove ordentlig.

Skjermlyset fra en e-bok på iPaden min forstyrrer ikke søvnen nemlig. Nå blir det e-bøker på senga, og jeg gleder meg til din neste bok, Jakob Arvola.

Takk for historiene, Jakob!

Ps. Hvis du skulle møte på Miranda; hils fra meg.

torsdag 28. august 2014

Livet er fargerikt. Se dem før det er for sent.

En gammel Bjørn Afzelius-låt surrer i hodet. "Liten blues vid gravens rand". Den dukket opp mens vi gjorde oss klar til å kjøre på filmpremiere.


Bildet er fra åpningsscenen til Harrys film. Foto: Harry Johansen



Min gode venn, slektning og kollega Harry Johansen skal vise filmen "Ivnnit ja Eallin"/"Fargene og Livet" i Karasjok. Skal man dømme ut i fra Facebook, er interessen stor. Mange i Karasjok ønsker å se filmen om "Dennis" som Amund Anti er blitt kalt gjennom stort sett hele sitt liv.

Alle i Karasjok har alltid sett ham, men kanskje egentlig uten å se ham. Amund er nemlig en av bygdas alkiser med langt hår, skjegg og rufsete i klesstilen. Ikke en du inviterer hjem til middag liksom. Og samtidig en som heller ikke viser seg fram på grunn av sin elendighet og alkoholisme. Akkurat dette er også åpningsscenen i filmen. Amund forteller at han stod ved gravens rand, ja nesten i graven. Han orket ikke mer. Han ville følge noen av kameratene som tidligere hadde tatt skrittet helt ut.

Jeg har vært så heldig å kunne følge med gjennom hele prosessen til Harry, helt fra den første ideen til den ferdig klipte filmen. Og resultatet er storslått. En film om en alkoholiker er ikke noe unikt, men denne filmen er likevel unik. Unik fordi den viser et menneske på en virkelig, autentisk og troverdig måte. Sosialpornografi er et ord som ofte brukes i forbindelse med denne type filmer, men "Fargene og Livet" er milevis fra det. Det er enkelt og greit et fantastisk dokumentarisk kunstverk.

En av de sterkeste scenene i filmen, synes jeg, er der Amund forbereder sin egen kunstutstilling i Karasjok i fjor sommer. Han skal vise fram verkene sine han har skapt som elev på Kunstskolen. Men ingen kommer. Ingen bryr seg egentlig om en av bygdas alkiser.

Men i kveld kommer det mange. Og det fortjener Amund. I likhet med de fleste mennesker ønsker også han å bli sett, sett slik han er. Harry viser fram dette menneske på en vakker måte i alle livets farger.

Sangen til Bjørn Afzelius er forresten slik:

"Köp inga blommor, sänd ingen krans
För så dags så finns jag nån annanstans
Vill du ge mej nåt så ge det till mej nu


Sjung ingen lovsång, håll inga tal
Låt bli att säja hur fin jag var
Vill du säga nåt så säj det till mej nu

Känn ingen ånger invid min grav
Fäll inga tårar av samvetskval
Om du ångrar nåt så visa mej det nu."


Gratulerer med filmen, Harry og Amund. Dere viser stor kunst.