onsdag 11. februar 2015

Å bli far sånn helt plutselig

Jeg har igjen blitt far. Det skjedde i begynnelsen av desember. Plutselig kom den nye sønnen, nærmest uten forvarsel. Familien ble større, gladere og sprekere takket være ham.

Nå ligger han fornøyd strategisk plassert mellom kjøkkenet og stua. Høyst sannsynlig fordi middagen som den nybakte mora er i ferd med å lage, allerede dufter godt. Samtidig er han svært tilfreds fordi han også i dag har fått lov til å gjøre det som gleder ham aller mest; nemlig å bruke musklene sine til å løpe fort med far hengende etter seg.

Han heter Fenris, veier 30 kilo og er nesten 150 centimeter lang når han strekker seg. Fra potene og opp til nakke-skulderpartiet er det 70 centimeter. En rank og spenstig kar på tre år. Det nye familiemedlemmet er altså en Alaska husky.



Det fine med Fenris er at han bidrar til folkehelsen i heimen på flere måter:

Ingen levende skapning kan vise så mye ubetinget kjærlighet som en hund. Det gjør oss alle gladere. Vi kommunisere også mer på den måten Kongen snakket om i nyttårstalen; vi sier "de snille ordene". Og selvsagt blir det trim, masse trim, og det gjør oss enda gladere.

Jeg har alltid vært allergisk mot hund, katt, hest og diverse andre dyr. Men etter at jeg først ble kjent med Fant, hunden til Tone, forsvant også allergien. For snart fire år siden vandret imidlertid han inn i de evige jaktmarker. Da vi hentet Fenris var det allergien min som skulle testes. Til min store glede kjente jeg ingen ting til den etter den første uka, og heller ikke etter to måneder er jeg plaget av allergi.

Tone hadde lenge snakket om å skaffe seg en ny hund, og 9. desember i fjor fikk hun tips på jobben om at en mann ved Tana bru ville gi bort hunden sin. Han hadde ikke lenger anledning til å holde hunden sin tilstrekkelig i aktivitet. Vi dro hjem til dem, og etter bare noen få minutter skjønte vi at Fenris var en hund for oss. Godt lynne, rolig og ikke minst godt dressert. Etter en uke sammen med oss i Seidaveien bestemte vi oss for å beholde ham.

Det har blitt mange turer allerede, Fenris foran med meg hengende etter i tau. Verken kulde eller storm har stoppet oss. På de første kilometerne er det svært høy fart, og jeg er glad for at jeg allerede som guttunge fikk skibalansen i orden. Etter hvert roer han seg litt ned og løper med jevn fart. Tone har også opplevd hvor lett det er å komme seg opp til Duottarnjunni (der hvor snaufjellet starter ovenfor Seida).

Med en mor som har kjørt Iditarod en gang og en far som har deltatt i sju Finnmarksløp, har Fenris gener som gjør ham svært godt egnet til å trekke en gammel skiløperkropp som var blitt større med årene.

Takket være alle turene så langt i vinter begynner daukjøttet omdannes til muskler igjen. Dessuten blir det stadig færre gram å drasse med seg over alt, og det kjennes godt. Ps. For ordens skyld; jeg snakker om meg selv nå.

Et hundeliv er altså et godt liv.