torsdag 28. august 2014

Livet er fargerikt. Se dem før det er for sent.

En gammel Bjørn Afzelius-låt surrer i hodet. "Liten blues vid gravens rand". Den dukket opp mens vi gjorde oss klar til å kjøre på filmpremiere.


Bildet er fra åpningsscenen til Harrys film. Foto: Harry Johansen



Min gode venn, slektning og kollega Harry Johansen skal vise filmen "Ivnnit ja Eallin"/"Fargene og Livet" i Karasjok. Skal man dømme ut i fra Facebook, er interessen stor. Mange i Karasjok ønsker å se filmen om "Dennis" som Amund Anti er blitt kalt gjennom stort sett hele sitt liv.

Alle i Karasjok har alltid sett ham, men kanskje egentlig uten å se ham. Amund er nemlig en av bygdas alkiser med langt hår, skjegg og rufsete i klesstilen. Ikke en du inviterer hjem til middag liksom. Og samtidig en som heller ikke viser seg fram på grunn av sin elendighet og alkoholisme. Akkurat dette er også åpningsscenen i filmen. Amund forteller at han stod ved gravens rand, ja nesten i graven. Han orket ikke mer. Han ville følge noen av kameratene som tidligere hadde tatt skrittet helt ut.

Jeg har vært så heldig å kunne følge med gjennom hele prosessen til Harry, helt fra den første ideen til den ferdig klipte filmen. Og resultatet er storslått. En film om en alkoholiker er ikke noe unikt, men denne filmen er likevel unik. Unik fordi den viser et menneske på en virkelig, autentisk og troverdig måte. Sosialpornografi er et ord som ofte brukes i forbindelse med denne type filmer, men "Fargene og Livet" er milevis fra det. Det er enkelt og greit et fantastisk dokumentarisk kunstverk.

En av de sterkeste scenene i filmen, synes jeg, er der Amund forbereder sin egen kunstutstilling i Karasjok i fjor sommer. Han skal vise fram verkene sine han har skapt som elev på Kunstskolen. Men ingen kommer. Ingen bryr seg egentlig om en av bygdas alkiser.

Men i kveld kommer det mange. Og det fortjener Amund. I likhet med de fleste mennesker ønsker også han å bli sett, sett slik han er. Harry viser fram dette menneske på en vakker måte i alle livets farger.

Sangen til Bjørn Afzelius er forresten slik:

"Köp inga blommor, sänd ingen krans
För så dags så finns jag nån annanstans
Vill du ge mej nåt så ge det till mej nu


Sjung ingen lovsång, håll inga tal
Låt bli att säja hur fin jag var
Vill du säga nåt så säj det till mej nu

Känn ingen ånger invid min grav
Fäll inga tårar av samvetskval
Om du ångrar nåt så visa mej det nu."


Gratulerer med filmen, Harry og Amund. Dere viser stor kunst.






onsdag 20. august 2014

Ingen respekt for Gufihttar

Maskinene står klare. Lokale byråkrater og politikere i Karasjok har sagt ja. Bygningsarbeiderne har fått de detaljerte tegningene. Alt er klappet og klart til bygging. Men først nå spør man egentlig om lov. Overnattingen på tomta ved Sametinget er respektløst.





Både kommunikasjonsdirektør Jan Roger Østby og sametingsdirektør Rune Fjellheim forteller med stor innlevelse og overbevisning om den sterke samiske tradisjonen om å spørre om lov.

– Dette er en tradisjon i det samiske området. Selv er jeg opplært av mine besteforeldre. På elgjakt, for eksempel, spør jeg alltid de underjordiske først om vi får sette opp lavvoen, slik at vi skal få fred, forteller Jan Roger Østby til VG.

Men setter Østby opp lavvoen hvis han får svar om at det ikke passer? Nei, han setter den opp et annet sted av respekt for tradisjonen og åndeverdenens svar Østby eventuelt skulle få.

Handlingen med å overnatte på tomta skjer altså for å få lov til å bygge, ro rundt prosessen og til slutt få ro til å bli boende og værende på stedet. Etter hvert har dette blitt nærmest en kotyme i forbindelse med bygging av statlige bygg i samiske områder. Dette skjedde under oppstarten av Diehtosiida (vitenskapsbygget) i Kautokeino og i Kirkenes da byggingen av det nye sykehuset tok til.

Jeg har stor respekt for tradisjonen om å be om lov av gufihttar ("de underjordiske"). Selv gjør jeg det samme som Østby når jeg for eksempel skal sette oppe telt eller lavvo. Det har ikke noe å gjøre med om jeg tror på dette eller ikke, men fordi det er noe jeg har blitt fortalt av de som er eldre enn meg. Altså en tradisjon. Om andre synes det er tåpelig og latterlig bryr jeg meg ikke om.



Også i moderne tid har jeg hørt historier om at folk som gikk med planer om boligbygging, faktisk har overnattet på den tiltenkte tomta før dem i det hele tatt har søkt. Det forteller at skikken om å spørre om lov fortsatt står sterkt.

Derfor begynner Statsbygg og Sametinget i feil ende, synes jeg. Oppdragsgiveren har for lenge siden funnet hensiktsmessig tomt. Plan- og bygningsloven er fulgt til punkt og prikke med søknader, høringer, saksbehandling og vedtak. Og til slutt: Spaden kan stikkes i jorda.

Og det er altså nå Sametinget og Statsbygg begynner å følge den levende tradisjonen og skikken. Med lokale- og nasjonale medier på plass i lavvoen forteller man i fullt alvor og dyp respekt (som er flott og folkeopplysende) at man skal sove på tomta for å få lov og ro.

Men hva hvis noen av de overnattende i lavvoen virkelig blir forstyrret eller på en eller annen måte får beskjed fra gufihttar om at "nei, dessverre, her kan det ikke bygges"? Vil vedkommende fortelle om sine opplevelser fra natten? Og hvis det skjer; vil byggherren respektere det? Det skal nok en god del til for å stoppe et byggeprosjekt til 75 millioner kroner etter at kontrakter er undertegnet og maskinenen står klar.

Hva om man heller framskyndet tradisjonen med å spørre "de underjordiske"? Hva om Statsbygg eller andre byggherrer sov på aktuelle byggesteder før de formelle prosessene startet? 

Hvis man virkelig ønsker å ha respekt for denne tradisjonen, spør man ikke om lov like før byggingen settes i gang. Det som skjer i natt, og som har skjedd i forbindelse med tidligere byggestarter, er egentlig velregisserte PR-framstøt som funker godt. Å bruke skikken på denne måten er etter mitt syn respektløst.

God natt og sov godt...Gufihttar inkludert.

Og da alle våknet onsdag morgen hadde alle sovet godt, og Finnmark Dagblad fulgte opp saken i dag.

mandag 18. august 2014

Når kommer krigen?

Er det ikke på tide med væpnede konflikter i Finnmark snart?



Jeg er en elendig journalist. I 31 år har jeg jobbet i den tikkende bomben Sápmi uten å ha vært i nærheten av å avsløre slagplaner, attentatanslag og geriljagrupper. Men alt ligger jo der klar til å iverksettes av ekstremistiske supersamer – eller kanskje av etnodysfunksjonelle objekter. Hvis man tror på alt som sies og skrives.

– Dersom samene får eksklusive rettigheter vil det føre til krig og væpnet konflikt i Finnmark.

13 år har gått. Verken krigen eller konflikten med våpen har kommet. Tro om han i dag er glad eller skuffet over at det ikke ble sånn han spådde? Kanskje begge deler? Glad for at samene ikke fikk eksklusive rettigheter, og glad for at det ennå ikke har blitt krig i fylket? Eller – fortsatt skuffet over at han ikke kom inn på Stortinget og at han egentlig tok fullstendig feil? Jeg vet ikke. Kanskje burde jeg ha spurt ham.

Høsten 2001 slo han fast:

– Dersom samene får medhold i sine krav vil det bli meget utrivelig i Finnmark. Om de får reell styringsrett over områder kan det føre til voldshandlinger. Stortinget må ta hensyn til dette når samerettsutvalgets innstilling skal behandles. Ellers vil Norge måtte betale en høy pris.

Tenk deg at hodet ditt er en kinosal, omtrent slik som Colosseum kino i Oslo er. Hovedsalen her har en stor kuppel med et lerret som er svakt buet. Forskjellen mellom din kinosal i hodet og kinosalen i Oslo er at det bare er en enslig stol i din sal – og der sitter altså du og ser filmene alene. Sånn fungerer hjernene til de fleste av oss. Følelsene, tankene og erkjennelsene vi har i hodet kan sammenlignes med filmer som surrer i hodet. Og ingen andre kan verken se eller langt i fra redigere filmene dine.

Kanskje var det en krigsfilm han så, Hans A. Karlsen, Fremskrittspartiets toppkandidat fra Finnmark ved stortingsvalget i 2001? Sikker kan jeg ikke være. I "kinosalen" hans slipper bare han selv inn; jeg kan bare forestille meg det han ser ut i fra det han ga uttrykk for, det som liksom sto på "kinoplakaten" hans. I alle fall var det slik han sa i intervjuet med NRK Finnmark 28. august 2001 og som Dagbladet fulgte opp samme dag:

– Om de får reell styringsrett over områder kan det føre til voldshandlinger.

Toppkandidaten ble aldri spurt om han kunne konkretisere hvordan han så for seg voldshandlingene og krigen i Finnmark. Heller ikke om hvem som kom til å avfyre det første skuddet eller det første angrepet. Så han for eksempel at "de" (altså samene i hans film) gikk løs på etniske nordmenn, eller at det norske Forsvaret måtte brukes mot "dem" hvis noen gikk for langt i kravene om "eksklusive rettigheter"?

Jeg husker godt uttalelsene, men jeg ble verken redd eller satt i alarmberedskap. Og jeg vet heller ikke om noen som egentlig ble særlig bekymret. Likevel kan jeg tenke meg at ordene hans skapte frykt hos noen.

I uminnelige tider har mennesker brukt frykten for å oppnå noe. Historier om hvor farlig čáhcerávga, vanndraugen, kunne være for barn som gikk alene ned til elven, husker nok mange. Guds straff kunne ramme hardt og brutalt hvis man ikke gjorde som misjonærene eller prestene forkynte. Eller politikeres og aktivisters spådom om konflikter, økonomiske nedgangstider, frihetsberøvelse og forskjellsbehandling av folk med ulik bakgrunn har skapt frykt.

Ofte utformes denne typen frykt rundt om i "kinosalene" hos den enkelte. Sier noen "krig og væpnet konflikt" til deg, hva ser du i ditt hodet? Hvilke bilder lages når du hører "voldshandlinger" og "eksklusive rettigheter"? Følelsene og tankene våre kan lage utrolig scener av slike uttrykk. Noen kan til og med begynne å tro at dette er sant; slik blir det.

Noen ganger, noen ganger veldig ofte, dannes frykten ut i fra noe illusorisk. Hvis jeg bestemmer meg for å tro på noe, kan det bli en slags sannhet for meg, men denne sannheten behøver ikke å være reell for andre. For Frps toppkandidat var det kanskje en sannhet at samene kunne få "eksklusive rettigheter". Det var slik han hadde forstått innstillingen fra samerettsutvalget (den som resulterte i Finnmarkseiendommen, organet som forvalter og eier arealene i fylket). Utvalget hadde imidlertid aldri foreslått særskilte "eksklusive rettigheter" til samene, men det var altså det som var Karlsens grunnlag for krigs- og voldsspådommene.

Historien både før og etter Karlsens spådommer viser at dette ikke var noe reelt. Det var bare ord og retorikk som kanskje skapte frykt.

Rundt om i mange "kinosaler" ruller fortsatt utallige grøssere, dokumentarer og fiksjoner. Noen bombarderer sine "kinoplakater" på sosiale medier flere ganger i døgnet. – Her er sannheten, ropes det med store bokstaver. Er du ikke enig med meg lever du i villfarelse og da er du en bygdetulling, hamres det fra tastaturene. Ofte er det frykten for et eller annet som er drivkraften.

Sinte, nervøse eller redde mennesker kan drives til ytterligheter. Heldigvis lever vi i et moderne samfunn og finnmarkingene, det vil si alle som bor her, er siviliserte individer. Derfor frykter jeg ikke ekstreme handlinger som krig og vold i Finnmark på grunn av samene. Noe av "krigen" foregår heldigvis på Facebook, men jeg velger å se på innleggene i noen av debattene som gode scener i en komedie.

Kanskje er jeg likevel ikke en elendig journalist siden jeg ikke har brukt all min tid til å lete etter spøkelsene mange ser eksisterer. I alle fall kan jeg trøste meg selv med at det er min oppfatning av den såkalte sannheten.

fredag 8. august 2014

Jeg heter Ásllat-Niillas Eilif...

...eller Biehtar-Máret Máreha Eilif. Begge navnene er like korrekte.



Høyst sannsynlig er det bare folk som er en god del eldre enn meg – og som kan samisk – som med en gang vil skjønne hvem jeg er hvis jeg presenterer meg med et av de to første navnene. I samme slengen vil de få tilleggsinformasjon om hva min far og farfar eller mor og mormor heter. Og ikke nok med det; de vil også få en mulighet til å plassere meg i et slektskart.

Men det store flertallet vil bare kjenne meg som Eilif Andreas Aslaksen. I offentlige registre er bare dette navnet sammen med mitt personnummer som gir meg en identitet.

Den gamle samiske måten å presentere seg på er i ferd med å forsvinne. Bare i Kautokeino hører jeg at enkelte fortsatt følger denne navneskikken. I Tana hvor jeg selv bor, hører man bare unntaksvis dette, og slik er det trolig i de fleste andre samiske områdene.

Spiller det egentlig noen rolle at dette blir borte? Jeg er likevel den samme, og det er også alle de andre menneskene jeg kjenner. Alle har jo et navn uansett. Men i forbindelse med det mange betegner som revitaliseringen av samisk språk, er det passende å minne om denne tradisjonen. Kanskje vil noen oppmuntres til å lære seg sitt samiske navn.

Selv synes jeg det er litt imponerende at jeg fortsatt til en viss grad er i stand til å bruke navnene og ikke minst vite hvem som for eksempel er Hánssa-Jon Ovllá og Jovsset-Ingvald. Dette har sammenheng med at jeg i barneårene hørte om og så menneskene med slike navn. Etter hvert som presisjonen i språket har blitt svakere, har også denne tradisjonen og kunnskapen gradvis blitt borte. Nok et element i vår kultur går i glemselen.

Idéen til dette blogginnlegget dukket bokstavligtalt opp fra glemselen. En opprydning i mange bortlagrede pappesker med gamle papirer, dokumenter, notatblokker og ikke minst aviser og bøker, fikk meg til å gruble over hvor sjelden jeg i dag hører noen omtale meg som Ásllat-Niillas Eilif eller Biehtar-Máret Máreha Eilif.

Jeg bladde nemlig i boka med den politisk ukorrekte tittelen "Lappiske rettsstudier". Forfatteren, Erik Solem, var sorenskriver i Tana tidlig på 1900-tallet. I 1933 ga han ut boka. Et av kapitlene handler om navneskikker.

"Lappene har både fornavn og slektsnavn. Det siste brukes sjelden i daglig tale. Da brukes gjerne fornavnet med fars eller mors navn satt i genitiv: Mátti-Niillas (Mattis sin Nils, d.v.s. Nils sønn av Mattis)..."

Slik begynner Solem. Av utredningen hans ser jeg at myndighetene allerede på den tiden bidro til å svekke navneskikkene. Jeg tillater meg å sitere et langt avsnitt:

"Da lappene kom under norsk og svensk administrasjon, stod antagelig øvrigheten uforstående overfor den lappiske bruk av slektsnavn. I de offentlige protokoller blev derfor lappene bare ført inn med fornavn og farsnavn med tilføielsen av det vanlige søn (son) eller datter (dotter). De svenske myndigheter har dog også i eldre tider tatt med slektsnavnet, og fra det nittende århundre er dette også blitt gjort i Norge. Følgen av dette er at lappene nu har et "offisielt" navn som består av fornavn, farsnavn med tilføielsen sen eller datter og slektsnavn forsåvidt de har bevart dette, f.eks. Aslak Aslaksen Sara. Denne navneform blir brukt i de offentlige protokoller, når lappene skal være vidner i en rettssak eller melde sig til offentlig myndighet."

Erik Solem skriver også:

"Myndighetenes optreden har visstnok medvirket sterkt til at de lapper som slo sig ned som fastboende snart la bort slektsnavnet og gikk over til den almindelige norsk-svenske navneskikk bare med fornavn og farsnavn. I den senere tid har enkelte lapper begynt å bruke som slektsnavn som de har satt på sine gårdbruk, f.eks. Norvang, Fokstad."

Og som sønn av en fastboende lapp, skulle jeg egentlig hatt navnet Eilif Nilsen. Men ordningen ble avviklet en gang på midten av 1900-tallet og derfor ble mitt etternavn fornavnet til min bestefar Aslak. Han het forøvrig Gádja-Heandarat Áslat.