En venn som gir meg bedre helse

Her er vennen min. Vi er på vei opp mot en fjelltopp i Tanadalen i sommer. Vi går ikke bare, vi løper også. Vi smiler.


Det er noen år siden jeg var i stand til akkurat det. Å løpe i 10-15 minutter sammenhengende var overkommelig, men noe lenger enn det var i tøffeste laget. Jeg har klart det greit tidligere og likt det godt før om årene, men lite og usammenhengende fysisk aktivitet har svekket både kondisjon og styrke.

Årsaken til det jeg kan betegne som forfall, var rett og slett latskap, dovenskap og depresjon. Det ene tar med seg det andre i tilfeldig rekkefølge liksom. Men akkurat det får vi ta en annen gang. Kanskje.

For ett år siden tok jeg et viktig valg. Etter en lang periode med sorg og savn etter at vi mistet Fenris, vår første husky, og vurderinger fram og tilbake, bestemte vi oss for å skaffe oss en ny Alaska husky. Vi søkte hos kjente og via Facebook-grupper, og raskt fikk jeg mange tips og hyggelige henvendelser fra hundefolk. Noen besøkte vi, noen sms-et jeg med og noen snakket jeg med på telefon. Og en ting er veldig felles med husky-folk: Gode mennesker som vil deg og hundene sine alt vel 💓.

Etter hvert ble det til at vi kjørte fra Tana til Tverrelvdalen i Alta en sprengkald novemberdag. Tur-retur 780 kilometer. 

På gårdstunet til familien Uglebakken ble vi møtt av Elisabeth og valpene. Harmonien mellom matmor og alle hundene var som samspillet mellom The Boss og E-Street Band: Vakkert, heftig, ekte, nært og kjærlig rått.

Og her møtte vi altså vår nye venn for første gang. Hun var 14 uker gammel da. Elisabeth hadde kalt henne Modig fordi hun var uredd selv om en hund hadde bitt henne over snuten.

Vi ga henne navnet Geassi som betyr sommer på samisk. Hun er nemlig født midt på sommeren. Så kan vi også ha et ordspill på samisk: Geassi geassá. Altså Geassi trekker. En trekkhund født om sommeren.

Nå har det gått nøyaktig ett år siden hun flyttet hjem til oss i Seida. Fra første stund følte hun seg hjemme. Ingen piping eller nervøsitet på noen måte de første døgnene. Bare glad og utforskende. I løpet av året er vi blitt en liten, trygg og gladere flokk med våre faste rutiner, turer og trim. Geassi er midtpunktet og veldig ofte også lederen.

Hun får lov til å være lederen. Tre ganger i løpet av dagen er Geassi den ubestridte lederen.

– En Alaska husky kan du forme som en toy, sa Elisabeth til oss. Og det er det vi har gjort når det gjelder hennes rolle som leder. 

Det er snakk om å «forme inn» gode rutiner og vaner. Det skaper trygghet, og en hund som opplever ro og faste mønster, blir også den som gir deg det samme tilbake. Noen hevder imidlertid at faste mønster 
kan hemme utvikling og kreativitet, men i dette tilfelle skjer egentlig det motsatte.

En normal og vanlig dag hos oss er slik: 

Geassi kommer luntende klokka 6.40 hver morgen (etter at vi stilte klokka, betyr det nå 5.40, for Geassi stilte nemlig ikke sin klokke) og stikker snuten i kinnet mitt. Nå er det på tide å komme seg ut. Vi går en fast runde ned mot Tanaelva og etter skogsstier i 35-40 minutter. Noen morgener jogger vi også.

Så sover hun i huset sitt i hundegården, og midt på dagen går matmor minst en time. Da er det variert terreng.

På kvelden blir det en ny tur på 45-50 minutter. De fleste gangene med høyere pulsfrekvens, men vi har også rolige snuseturer.



Slik har vi holdt på siden november i fjor enten i fjellsko/joggesko eller ski/truger. Og som en god leder passer Geassi på at disse rutinene følges - hver dag. For ser hun tegn til at vi ikke begynner å forberede oss på tur, altså gå mot yttergangen, ta på oss uteklær og sko, blir hun veldig urolig. Dette skjer til faste tidspunkter; nesten som hun «kan klokka».

Slitsomt, tenker du kanskje. Ja, hvis du ikke selv er innstilt på å komme deg ut, vil det føltes stressende å ha de slik tre-fire ganger i løpet av dagen hver eneste dag. Men for oss har Geassis vaner blitt en viktig del av hverdagslivet. Nettopp dette har vi formet henne til å bli. En aktiv innehund som elsker å være ute på tur - hver eneste dag uansett vær- og føreforhold.

Det er ikke et ork å komme seg ut før klokka seks i mørketida eller når det er holkeføre. Gevinsten i form av bedre humør, form, kondisjon og færre unødvendige kilo på kroppen oppveier alle «ulempene». Uten hund ville det vært et ork, nesten en umulighet, å komme seg opp fra sofaen på kvelden. En tur ut grytidlig før jobb hadde vært utenkelig.

Mye av det jeg skriver om nå handler også om den mentale helsen. Det handler om positive impulser til min psykiske helse. En hund kan bidra til dette og faktisk gjøre underverker. «Alt man har av bekymringer og planer forsvinner når det er et barn eller en hund i rommet», skriver Kristian Hall som jobber med positiv psykologi.

For meg har Geassi blitt et løft i livet. Selv når det av og til kan fortone seg mørkt, slitsomt og tungt, er hun der og drar meg videre. 

Forhåpentligvis blir det også blogging igjen. Det er snart seks år siden jeg skrev innlegg; også da om en Alaska husky, vår store fine Fenris som nå altså løper i de evige jaktmarker. Skriving har alltid vært en viktig del av mitt liv, og det ønsker jeg å fortsette med her på Eilif Aslaksen produksjoner. Hvor ofte det kommer innlegg, vet jeg ikke. Så følg med 😻

Ps. Vi kom oss opp på mange fjelltopper i Tana i sommer og høst. Vi kunne løpe og gå lenge. Nå gleder vi oss til å komme oss ut på ski. De første turene har vi allerede hatt. Det er dette vi elsker.





Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Å bli far sånn helt plutselig

Sistemann over brua