En venn som gir meg bedre helse
Her er vennen min. Vi er på vei opp mot en fjelltopp i Tanadalen i sommer. Vi går ikke bare, vi løper også. Vi smiler. Det er noen år siden jeg var i stand til akkurat det. Å løpe i 10-15 minutter sammenhengende var overkommelig, men noe lenger enn det var i tøffeste laget. Jeg har klart det greit tidligere og likt det godt før om årene, men lite og usammenhengende fysisk aktivitet har svekket både kondisjon og styrke. Årsaken til det jeg kan betegne som forfall, var rett og slett latskap, dovenskap og depresjon. Det ene tar med seg det andre i tilfeldig rekkefølge liksom. Men akkurat det får vi ta en annen gang. Kanskje. For ett år siden tok jeg et viktig valg. Etter en lang periode med sorg og savn etter at vi mistet Fenris, vår første husky, og vurderinger fram og tilbake, bestemte vi oss for å skaffe oss en ny Alaska husky. Vi søkte hos kjente og via Facebook-grupper, og raskt fikk jeg mange tips og hyggelige henvendelser fra hundefolk. Noen besøkte vi, noen sms-et jeg med og noen