Eilif Aslaksen produksjoner

En gammel Bjørn Afzelius-låt surrer i hodet. "Liten blues vid gravens rand". Den dukket opp mens vi gjorde oss klar til å kjøre på filmpremiere. Bildet er fra åpningsscenen til Harrys film. Foto: Harry Johansen Min gode venn, slektning og kollega Harry Johansen skal vise filmen "Ivnnit ja Eallin"/"Fargene og Livet" i Karasjok. Skal man dømme ut i fra Facebook, er interessen stor. Mange i Karasjok ønsker å se filmen om "Dennis" som Amund Anti er blitt kalt gjennom stort sett hele sitt liv. Alle i Karasjok har alltid sett ham, men kanskje egentlig uten å se ham. Amund er nemlig en av bygdas alkiser med langt hår, skjegg og rufsete i klesstilen. Ikke en du inviterer hjem til middag liksom. Og samtidig en som heller ikke viser seg fram på grunn av sin elendighet og alkoholisme. Akkurat dette er også åpningsscenen i filmen. Amund forteller at han stod ved gravens rand, ja nesten i graven. Han orket ikke mer. Han ville følge noen av kam

Maskinene står klare. Lokale byråkrater og politikere i Karasjok har sagt ja. Bygningsarbeiderne har fått de detaljerte tegningene. Alt er klappet og klart til bygging. Men først nå spør man egentlig om lov. Overnattingen på tomta ved Sametinget er respektløst. Både kommunikasjonsdirektør Jan Roger Østby  og sametingsdirektør Rune Fjellheim  forteller med stor innlevelse og overbevisning om den sterke samiske tradisjonen om å spørre om lov. – Dette er en tradisjon i det samiske området. Selv er jeg opplært av mine besteforeldre. På elgjakt, for eksempel, spør jeg alltid de underjordiske først om vi får sette opp lavvoen, slik at vi skal få fred, forteller Jan Roger Østby til VG. Men setter Østby opp lavvoen hvis han får svar om at det ikke passer? Nei, han setter den opp et annet sted av respekt for tradisjonen og åndeverdenens svar Østby eventuelt skulle få. Handlingen med å overnatte på tomta skjer altså for å få lov til å bygge, ro rundt prosessen og til slutt

Er det ikke på tide med væpnede konflikter i Finnmark snart? Jeg er en elendig journalist. I 31 år har jeg jobbet i den tikkende bomben Sápmi uten å ha vært i nærheten av å avsløre slagplaner, attentatanslag og geriljagrupper. Men alt ligger jo der klar til å iverksettes av ekstremistiske supersamer – eller kanskje av etnodysfunksjonelle objekter. Hvis man tror på alt som sies og skrives. – Dersom samene får eksklusive rettigheter vil det føre til krig og væpnet konflikt i Finnmark. 13 år har gått. Verken krigen eller konflikten med våpen har kommet. Tro om han i dag er glad eller skuffet over at det ikke ble sånn han spådde? Kanskje begge deler? Glad for at samene ikke fikk eksklusive rettigheter, og glad for at det ennå ikke har blitt krig i fylket? Eller – fortsatt skuffet over at han ikke kom inn på Stortinget og at han egentlig tok fullstendig feil? Jeg vet ikke. Kanskje burde jeg ha spurt ham. Høsten 2001 slo han fast: – Dersom samene får medhold i sine krav vil det

...eller Biehtar-Máret Máreha Eilif. Begge navnene er like korrekte. Høyst sannsynlig er det bare folk som er en god del eldre enn meg – og som kan samisk – som med en gang vil skjønne hvem jeg er hvis jeg presenterer meg med et av de to første navnene. I samme slengen vil de få tilleggsinformasjon om hva min far og farfar eller mor og mormor heter. Og ikke nok med det; de vil også få en mulighet til å plassere meg i et slektskart. Men det store flertallet vil bare kjenne meg som Eilif Andreas Aslaksen. I offentlige registre er bare dette navnet sammen med mitt personnummer som gir meg en identitet. Den gamle samiske måten å presentere seg på er i ferd med å forsvinne. Bare i Kautokeino hører jeg at enkelte fortsatt følger denne navneskikken. I Tana hvor jeg selv bor, hører man bare unntaksvis dette, og slik er det trolig i de fleste andre samiske områdene. Spiller det egentlig noen rolle at dette blir borte? Jeg er likevel den samme, og det er også alle de andre mennesken