Når kommer krigen?
Er det ikke på tide med væpnede konflikter i Finnmark snart?
Jeg er en elendig journalist. I 31 år har jeg jobbet i den tikkende bomben Sápmi uten å ha vært i nærheten av å avsløre slagplaner, attentatanslag og geriljagrupper. Men alt ligger jo der klar til å iverksettes av ekstremistiske supersamer – eller kanskje av etnodysfunksjonelle objekter. Hvis man tror på alt som sies og skrives.
– Dersom samene får eksklusive rettigheter vil det føre til krig og væpnet konflikt i Finnmark.
13 år har gått. Verken krigen eller konflikten med våpen har kommet. Tro om han i dag er glad eller skuffet over at det ikke ble sånn han spådde? Kanskje begge deler? Glad for at samene ikke fikk eksklusive rettigheter, og glad for at det ennå ikke har blitt krig i fylket? Eller – fortsatt skuffet over at han ikke kom inn på Stortinget og at han egentlig tok fullstendig feil? Jeg vet ikke. Kanskje burde jeg ha spurt ham.
Høsten 2001 slo han fast:
– Dersom samene får medhold i sine krav vil det bli meget utrivelig i Finnmark. Om de får reell styringsrett over områder kan det føre til voldshandlinger. Stortinget må ta hensyn til dette når samerettsutvalgets innstilling skal behandles. Ellers vil Norge måtte betale en høy pris.
Tenk deg at hodet ditt er en kinosal, omtrent slik som Colosseum kino i Oslo er. Hovedsalen her har en stor kuppel med et lerret som er svakt buet. Forskjellen mellom din kinosal i hodet og kinosalen i Oslo er at det bare er en enslig stol i din sal – og der sitter altså du og ser filmene alene. Sånn fungerer hjernene til de fleste av oss. Følelsene, tankene og erkjennelsene vi har i hodet kan sammenlignes med filmer som surrer i hodet. Og ingen andre kan verken se eller langt i fra redigere filmene dine.
Kanskje var det en krigsfilm han så, Hans A. Karlsen, Fremskrittspartiets toppkandidat fra Finnmark ved stortingsvalget i 2001? Sikker kan jeg ikke være. I "kinosalen" hans slipper bare han selv inn; jeg kan bare forestille meg det han ser ut i fra det han ga uttrykk for, det som liksom sto på "kinoplakaten" hans. I alle fall var det slik han sa i intervjuet med NRK Finnmark 28. august 2001 og som Dagbladet fulgte opp samme dag:
– Om de får reell styringsrett over områder kan det føre til voldshandlinger.
Toppkandidaten ble aldri spurt om han kunne konkretisere hvordan han så for seg voldshandlingene og krigen i Finnmark. Heller ikke om hvem som kom til å avfyre det første skuddet eller det første angrepet. Så han for eksempel at "de" (altså samene i hans film) gikk løs på etniske nordmenn, eller at det norske Forsvaret måtte brukes mot "dem" hvis noen gikk for langt i kravene om "eksklusive rettigheter"?
Jeg husker godt uttalelsene, men jeg ble verken redd eller satt i alarmberedskap. Og jeg vet heller ikke om noen som egentlig ble særlig bekymret. Likevel kan jeg tenke meg at ordene hans skapte frykt hos noen.
I uminnelige tider har mennesker brukt frykten for å oppnå noe. Historier om hvor farlig čáhcerávga, vanndraugen, kunne være for barn som gikk alene ned til elven, husker nok mange. Guds straff kunne ramme hardt og brutalt hvis man ikke gjorde som misjonærene eller prestene forkynte. Eller politikeres og aktivisters spådom om konflikter, økonomiske nedgangstider, frihetsberøvelse og forskjellsbehandling av folk med ulik bakgrunn har skapt frykt.
Ofte utformes denne typen frykt rundt om i "kinosalene" hos den enkelte. Sier noen "krig og væpnet konflikt" til deg, hva ser du i ditt hodet? Hvilke bilder lages når du hører "voldshandlinger" og "eksklusive rettigheter"? Følelsene og tankene våre kan lage utrolig scener av slike uttrykk. Noen kan til og med begynne å tro at dette er sant; slik blir det.
Noen ganger, noen ganger veldig ofte, dannes frykten ut i fra noe illusorisk. Hvis jeg bestemmer meg for å tro på noe, kan det bli en slags sannhet for meg, men denne sannheten behøver ikke å være reell for andre. For Frps toppkandidat var det kanskje en sannhet at samene kunne få "eksklusive rettigheter". Det var slik han hadde forstått innstillingen fra samerettsutvalget (den som resulterte i Finnmarkseiendommen, organet som forvalter og eier arealene i fylket). Utvalget hadde imidlertid aldri foreslått særskilte "eksklusive rettigheter" til samene, men det var altså det som var Karlsens grunnlag for krigs- og voldsspådommene.
Historien både før og etter Karlsens spådommer viser at dette ikke var noe reelt. Det var bare ord og retorikk som kanskje skapte frykt.
Rundt om i mange "kinosaler" ruller fortsatt utallige grøssere, dokumentarer og fiksjoner. Noen bombarderer sine "kinoplakater" på sosiale medier flere ganger i døgnet. – Her er sannheten, ropes det med store bokstaver. Er du ikke enig med meg lever du i villfarelse og da er du en bygdetulling, hamres det fra tastaturene. Ofte er det frykten for et eller annet som er drivkraften.
Sinte, nervøse eller redde mennesker kan drives til ytterligheter. Heldigvis lever vi i et moderne samfunn og finnmarkingene, det vil si alle som bor her, er siviliserte individer. Derfor frykter jeg ikke ekstreme handlinger som krig og vold i Finnmark på grunn av samene. Noe av "krigen" foregår heldigvis på Facebook, men jeg velger å se på innleggene i noen av debattene som gode scener i en komedie.
Kanskje er jeg likevel ikke en elendig journalist siden jeg ikke har brukt all min tid til å lete etter spøkelsene mange ser eksisterer. I alle fall kan jeg trøste meg selv med at det er min oppfatning av den såkalte sannheten.
Jeg er en elendig journalist. I 31 år har jeg jobbet i den tikkende bomben Sápmi uten å ha vært i nærheten av å avsløre slagplaner, attentatanslag og geriljagrupper. Men alt ligger jo der klar til å iverksettes av ekstremistiske supersamer – eller kanskje av etnodysfunksjonelle objekter. Hvis man tror på alt som sies og skrives.
– Dersom samene får eksklusive rettigheter vil det føre til krig og væpnet konflikt i Finnmark.
13 år har gått. Verken krigen eller konflikten med våpen har kommet. Tro om han i dag er glad eller skuffet over at det ikke ble sånn han spådde? Kanskje begge deler? Glad for at samene ikke fikk eksklusive rettigheter, og glad for at det ennå ikke har blitt krig i fylket? Eller – fortsatt skuffet over at han ikke kom inn på Stortinget og at han egentlig tok fullstendig feil? Jeg vet ikke. Kanskje burde jeg ha spurt ham.
Høsten 2001 slo han fast:
– Dersom samene får medhold i sine krav vil det bli meget utrivelig i Finnmark. Om de får reell styringsrett over områder kan det føre til voldshandlinger. Stortinget må ta hensyn til dette når samerettsutvalgets innstilling skal behandles. Ellers vil Norge måtte betale en høy pris.
Tenk deg at hodet ditt er en kinosal, omtrent slik som Colosseum kino i Oslo er. Hovedsalen her har en stor kuppel med et lerret som er svakt buet. Forskjellen mellom din kinosal i hodet og kinosalen i Oslo er at det bare er en enslig stol i din sal – og der sitter altså du og ser filmene alene. Sånn fungerer hjernene til de fleste av oss. Følelsene, tankene og erkjennelsene vi har i hodet kan sammenlignes med filmer som surrer i hodet. Og ingen andre kan verken se eller langt i fra redigere filmene dine.
Kanskje var det en krigsfilm han så, Hans A. Karlsen, Fremskrittspartiets toppkandidat fra Finnmark ved stortingsvalget i 2001? Sikker kan jeg ikke være. I "kinosalen" hans slipper bare han selv inn; jeg kan bare forestille meg det han ser ut i fra det han ga uttrykk for, det som liksom sto på "kinoplakaten" hans. I alle fall var det slik han sa i intervjuet med NRK Finnmark 28. august 2001 og som Dagbladet fulgte opp samme dag:
– Om de får reell styringsrett over områder kan det føre til voldshandlinger.
Toppkandidaten ble aldri spurt om han kunne konkretisere hvordan han så for seg voldshandlingene og krigen i Finnmark. Heller ikke om hvem som kom til å avfyre det første skuddet eller det første angrepet. Så han for eksempel at "de" (altså samene i hans film) gikk løs på etniske nordmenn, eller at det norske Forsvaret måtte brukes mot "dem" hvis noen gikk for langt i kravene om "eksklusive rettigheter"?
Jeg husker godt uttalelsene, men jeg ble verken redd eller satt i alarmberedskap. Og jeg vet heller ikke om noen som egentlig ble særlig bekymret. Likevel kan jeg tenke meg at ordene hans skapte frykt hos noen.
I uminnelige tider har mennesker brukt frykten for å oppnå noe. Historier om hvor farlig čáhcerávga, vanndraugen, kunne være for barn som gikk alene ned til elven, husker nok mange. Guds straff kunne ramme hardt og brutalt hvis man ikke gjorde som misjonærene eller prestene forkynte. Eller politikeres og aktivisters spådom om konflikter, økonomiske nedgangstider, frihetsberøvelse og forskjellsbehandling av folk med ulik bakgrunn har skapt frykt.
Ofte utformes denne typen frykt rundt om i "kinosalene" hos den enkelte. Sier noen "krig og væpnet konflikt" til deg, hva ser du i ditt hodet? Hvilke bilder lages når du hører "voldshandlinger" og "eksklusive rettigheter"? Følelsene og tankene våre kan lage utrolig scener av slike uttrykk. Noen kan til og med begynne å tro at dette er sant; slik blir det.
Noen ganger, noen ganger veldig ofte, dannes frykten ut i fra noe illusorisk. Hvis jeg bestemmer meg for å tro på noe, kan det bli en slags sannhet for meg, men denne sannheten behøver ikke å være reell for andre. For Frps toppkandidat var det kanskje en sannhet at samene kunne få "eksklusive rettigheter". Det var slik han hadde forstått innstillingen fra samerettsutvalget (den som resulterte i Finnmarkseiendommen, organet som forvalter og eier arealene i fylket). Utvalget hadde imidlertid aldri foreslått særskilte "eksklusive rettigheter" til samene, men det var altså det som var Karlsens grunnlag for krigs- og voldsspådommene.
Historien både før og etter Karlsens spådommer viser at dette ikke var noe reelt. Det var bare ord og retorikk som kanskje skapte frykt.
Rundt om i mange "kinosaler" ruller fortsatt utallige grøssere, dokumentarer og fiksjoner. Noen bombarderer sine "kinoplakater" på sosiale medier flere ganger i døgnet. – Her er sannheten, ropes det med store bokstaver. Er du ikke enig med meg lever du i villfarelse og da er du en bygdetulling, hamres det fra tastaturene. Ofte er det frykten for et eller annet som er drivkraften.
Kanskje er jeg likevel ikke en elendig journalist siden jeg ikke har brukt all min tid til å lete etter spøkelsene mange ser eksisterer. I alle fall kan jeg trøste meg selv med at det er min oppfatning av den såkalte sannheten.
Kommentarer
Legg inn en kommentar