Eilif Aslaksen produksjoner

"Ingen stanser ham. Soldatene vinker bare John videre. Livredd skritter han over dynamitt, bomber og ledninger som ligger på brua. Ferden hans fortsetter videre oppover dalen og kommer seg unna tvangsevakueringen." Sånn startet reportasjen min. Historien handler om noe som skjedde for 70 år siden, men da jeg laget den for Finnmark Dagblad, var det 60 år siden den unge mannen hadde gått over Karasjok brua en dag i begynnelsen av november 1944. Med andre ord; det har gått ti år siden jeg snakket med John Guttorm som gikk bort for noen år siden. Jeg leser boka "Krigen som aldri slutter", den jeg omtalte i mitt forrige blogginnlegg . Det er en meget interessant bok om våre besteforeldre og foreldre som opplevde tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark i 1944. I innledningskapittelet forteller forfatteren Øyvind Finne om hvordan han jobbet. Han forteller at han i en tidlig fase gikk ut i lokalpressen og fortalte om interessen for å få kartlagt e

Bildet er tatt i forbindelse med avdukingen av minnesmerket "Muito-Erindring" i Rustefielbma i Tana. Jeg mener dette var den beste (hvis man kan si det da) markeringen av 1944 i hele Finnmark. "Akkurat i det dem passerte meg, smalt det. Så kom skuddsalven. Fangen stupte i bakken rett foran meg. Jeg seig sammen, beina sviktet. Flere skuddsalver, men jeg så ikke om den andre fangen ble truffet." Den gamle damen snakker lavt, omtrent slik når noen forteller deg en hemmelighet og ingen skal høre det. Av og til lukker hun øynene og rister på hodet. "Det var forferdelig. Jeg reiste meg opp, og klarte å komme meg til bestemors hus. Da hun så meg spurte hun hva som hadde skjedd siden jeg var likblek. Jeg klarte nesten ikke å si noe." Av og til ser hun opp på bildene som henger på veggen. Soldater og offiserer i tyske uniformer. Kjentfolk som er døde. Slektninger som fortsatt lever. Utstillingen vekker minner. Traumer som har ligget der, forsterk

Her er representantene som kom inn etter valget i 1997. Johan Mikkel "Puma" Sara i bakerste rekke helt til høyre. Foto: Sametinget. Champagnen er drukket . Glassene er vasket, og står klare til neste feiring. Presidenter, professorer, eksperter, journalister og alle de andre som folket har valgt inn, ligger bare som navn igjen i hotellets dataregistre. Festen er over, jubileet blitt historie. Kopiene fra hotellets printer vil etter hvert ligge i forskjellige arkiv som bilag til alle reiseregningene som er anvist og betalt. Jeg var ikke der. Jeg var heller ikke der for 25 år siden. Da var jeg i Oslo og hadde nettopp begynt på Norsk Journalisthøgskole for å lære mer om hvordan jeg skulle finne sporene, papirene som kunne fortelle historier som lå gjemt et sted, historier som kanskje noen ikke ville skulle fortelles. Han var heller ikke på den store festen, men han var der for 25 år siden. Og han var der i 20 år. Puma klatret høyere og høyere, så høyt at hele verden

Unge samfunnsengasjerte mennesker har alltid gjort meg begeistret. Unge som vil noe og brenner for noe, er de som fører samfunnet videre. Søndag ble et slikt ungt menneske valgt til å lede den største samiske organisasjonen og det største samepolitiske partiet i Norge. Som onkel – čeahci -  er jeg stolt over at Beaska Niillas ble valgt  til ny leder i Norske Samers Riksforbund. Slik jeg kjenner ham vil han vokse med oppgavene og utfordringene. Han er en dyktig fyr og en likandes kar. Valget av min brorsønn gjør at jeg tar en journalistisk pause. Konkret betyr dette at jeg ikke ser det som riktig å arbeide med samepolitiske saker all den tid Beaska Niillas har posisjonen han har nå. Dette henger sammen med journalistisk integritet. Uansett hvor objektivt og balansert jeg skulle formidle nyheter og reportasjer fra det samepolitiske miljøet, kan det alltid være noen som drar min integritet i tvil på grunn av nære og familiære bindinger til en politisk leder. I en slik sit

Han skriver ikke. Han lager bilder. Selv om jeg holder i en bok, ser jeg filmer. Og nå angrer jeg på at jeg ikke kjøpte e-bok. Han har skrevet. Han har notert. Han har tenkt, og så skrevet mer. Nå leser jeg, og mange andre, også min kollega Geir er like begeistret som meg. Jeg klarer ikke å legge i fra meg boka, men snart er jeg ferdig. Det fine med bøker er at vi kan lese dem om igjen, oppdage nye ting, se nye sider ved de nye menneskene vi har møtt. Fordi det var liksom noe annet han også ville fortelle og vise, noe som fløy forbi som skygger. Hva var det? Hva var det jeg tenkte på da jeg leste: "Klokken 14.30 hadde hun fortsatt ikke kommet. Fiske grep spaden, la den karslig over den ene skulderen, slik han hadde sett veiarbeiderne gjøre. Men hun kom ikke." Hvorfor faen kom hun ikke? Hvorfor ga hun telefonnummetet sitt til Philip? "Her er nummeret mitt. Får du flere plager, så må du ringe, jeg er tross alt din saksbehandler, døgnet rundt, jeg vil ikke ha

En gammel Bjørn Afzelius-låt surrer i hodet. "Liten blues vid gravens rand". Den dukket opp mens vi gjorde oss klar til å kjøre på filmpremiere. Bildet er fra åpningsscenen til Harrys film. Foto: Harry Johansen Min gode venn, slektning og kollega Harry Johansen skal vise filmen "Ivnnit ja Eallin"/"Fargene og Livet" i Karasjok. Skal man dømme ut i fra Facebook, er interessen stor. Mange i Karasjok ønsker å se filmen om "Dennis" som Amund Anti er blitt kalt gjennom stort sett hele sitt liv. Alle i Karasjok har alltid sett ham, men kanskje egentlig uten å se ham. Amund er nemlig en av bygdas alkiser med langt hår, skjegg og rufsete i klesstilen. Ikke en du inviterer hjem til middag liksom. Og samtidig en som heller ikke viser seg fram på grunn av sin elendighet og alkoholisme. Akkurat dette er også åpningsscenen i filmen. Amund forteller at han stod ved gravens rand, ja nesten i graven. Han orket ikke mer. Han ville følge noen av kam

Maskinene står klare. Lokale byråkrater og politikere i Karasjok har sagt ja. Bygningsarbeiderne har fått de detaljerte tegningene. Alt er klappet og klart til bygging. Men først nå spør man egentlig om lov. Overnattingen på tomta ved Sametinget er respektløst. Både kommunikasjonsdirektør Jan Roger Østby  og sametingsdirektør Rune Fjellheim  forteller med stor innlevelse og overbevisning om den sterke samiske tradisjonen om å spørre om lov. – Dette er en tradisjon i det samiske området. Selv er jeg opplært av mine besteforeldre. På elgjakt, for eksempel, spør jeg alltid de underjordiske først om vi får sette opp lavvoen, slik at vi skal få fred, forteller Jan Roger Østby til VG. Men setter Østby opp lavvoen hvis han får svar om at det ikke passer? Nei, han setter den opp et annet sted av respekt for tradisjonen og åndeverdenens svar Østby eventuelt skulle få. Handlingen med å overnatte på tomta skjer altså for å få lov til å bygge, ro rundt prosessen og til slutt

Er det ikke på tide med væpnede konflikter i Finnmark snart? Jeg er en elendig journalist. I 31 år har jeg jobbet i den tikkende bomben Sápmi uten å ha vært i nærheten av å avsløre slagplaner, attentatanslag og geriljagrupper. Men alt ligger jo der klar til å iverksettes av ekstremistiske supersamer – eller kanskje av etnodysfunksjonelle objekter. Hvis man tror på alt som sies og skrives. – Dersom samene får eksklusive rettigheter vil det føre til krig og væpnet konflikt i Finnmark. 13 år har gått. Verken krigen eller konflikten med våpen har kommet. Tro om han i dag er glad eller skuffet over at det ikke ble sånn han spådde? Kanskje begge deler? Glad for at samene ikke fikk eksklusive rettigheter, og glad for at det ennå ikke har blitt krig i fylket? Eller – fortsatt skuffet over at han ikke kom inn på Stortinget og at han egentlig tok fullstendig feil? Jeg vet ikke. Kanskje burde jeg ha spurt ham. Høsten 2001 slo han fast: – Dersom samene får medhold i sine krav vil det

...eller Biehtar-Máret Máreha Eilif. Begge navnene er like korrekte. Høyst sannsynlig er det bare folk som er en god del eldre enn meg – og som kan samisk – som med en gang vil skjønne hvem jeg er hvis jeg presenterer meg med et av de to første navnene. I samme slengen vil de få tilleggsinformasjon om hva min far og farfar eller mor og mormor heter. Og ikke nok med det; de vil også få en mulighet til å plassere meg i et slektskart. Men det store flertallet vil bare kjenne meg som Eilif Andreas Aslaksen. I offentlige registre er bare dette navnet sammen med mitt personnummer som gir meg en identitet. Den gamle samiske måten å presentere seg på er i ferd med å forsvinne. Bare i Kautokeino hører jeg at enkelte fortsatt følger denne navneskikken. I Tana hvor jeg selv bor, hører man bare unntaksvis dette, og slik er det trolig i de fleste andre samiske områdene. Spiller det egentlig noen rolle at dette blir borte? Jeg er likevel den samme, og det er også alle de andre mennesken

I dag ble jeg intervjuet av Ságat om blogginnlegget  jeg skrev om "Deep Throat"  - Oscar Varsi. Han var kilden vår i Samerettsutvalget, og som bidro til at vi kunne fortelle folket om forslagene utvalget arbeidet med. Under intervjuet kom jeg på en ting: Hva skjer egentlig med innstillingen som Samerettsutvalget la fram i 2007? Ettersom det var Ságat som intervjuet meg i dag, passer det å bruke dette bildet. Det er tatt en augustdag i 1983 på kontoret jeg hadde i Ságats redaksjon i Lakselv. Der jobbet jeg fram til februar 1984. Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger, blant annet fra sametingspresident Aili Keskitalo som syntes det var en spennende samtidshistorie. Den beste responsen kom imidlertid fra ei som sto Oscar svært nær. "Godt å lese om pappa, og ikke minst godt at det blir kjent.", skrev Hege blant annet. Og under intervjuet med Ságats Tom Hardy dukket altså Samerettsutvalget opp igjen. Fra en bortgjemt krok i hjernen var det noe som sa at

- Dere vet mye. Det er bra og et godt utgangspunkt. Men før jeg gir noe, må dere love meg anonymitet så lenge jeg lever. Vi hadde drukket kaffe, snakket om laksefiske, fjorårets OL på Lillehammer, de samiske organisasjonene, Sametinget - og livet. Etter hvert penset vi mer inn på det vi var på jakt etter: Hva ville Samerettsutvalget si i innstillingen det hadde jobbet med siden 1984? Den innstillingen som kom da, i 1984, var grunnlaget for nettopp Sametinget. Bare fire år senere, i 1989, ble det første Sametinget valgt. Mannen vi var på besøk hos, var en av personene som ble utnevnt i 1980 for å utrede samiske kulturelle, politiske rettigheter, og de samiske rettighetene knyttet til land, vann og ressurser i Finnmark. Men det som var utgangspunktet for oppnevningen av utvalget i 1980, var jo altså å utrede samiske rettigheter. Var det for eksempel slik at land og vann tilhørte det samiske folk, og hvordan skulle disse rettighetene "praktiseres" i hverd

En gammel radio. En gammel journalist. Begge er fra forrige årtusen. Den ene virker ikke lenger, mens den andre fortsatt har lyst til å holde det gående. Nå med noe som mange har holdt på med lenge, nemlig blogging. Egentlig skulle jeg begynne i fjor. 2013 var et slags jubileumsår for meg: 30 år som journalist og 50 år som menneske. Jeg skynder meg langsomt, og nå har jeg altså skrevet mitt første blogginnlegg på EAP - Eilif Aslaksen Produksjoner. At jeg startet akkurat i dag skyldes at jeg har studert Google+. Fant på å lage en side  hvor jeg la opp en hel del av sakene jeg har jobbet med i løpet av de siste årene. For å kunne se innleggene må man ha Google+. Følte at det var naturlig å ta steget inn i bloggingens verden. Sannsynligvis blir det flest innlegg om journalistikk og media, men også andre temaer vil bli berørt. Så er det bare å se hvor produktiv den gamle journalisten er. Ettersom jeg har jobbet såpass lenge, blir det tilbakeblikk på prosjekter jeg har jobbet med.