Når noen viser deg bilder

Han skriver ikke. Han lager bilder. Selv om jeg holder i en bok, ser jeg filmer. Og nå angrer jeg på at jeg ikke kjøpte e-bok.




Han har skrevet. Han har notert. Han har tenkt, og så skrevet mer.

Nå leser jeg, og mange andre, også min kollega Geir er like begeistret som meg. Jeg klarer ikke å legge i fra meg boka, men snart er jeg ferdig. Det fine med bøker er at vi kan lese dem om igjen, oppdage nye ting, se nye sider ved de nye menneskene vi har møtt. Fordi det var liksom noe annet han også ville fortelle og vise, noe som fløy forbi som skygger. Hva var det? Hva var det jeg tenkte på da jeg leste:

"Klokken 14.30 hadde hun fortsatt ikke kommet. Fiske grep spaden, la den karslig over den ene skulderen, slik han hadde sett veiarbeiderne gjøre. Men hun kom ikke."

Hvorfor faen kom hun ikke? Hvorfor ga hun telefonnummetet sitt til Philip?

"Her er nummeret mitt. Får du flere plager, så må du ringe, jeg er tross alt din saksbehandler, døgnet rundt, jeg vil ikke ha yrkesskader."

Hvorfor ville hun ha kontakt med Philip? Og hvorfor ringte han ikke? Hva var det hun tenkte på, og ble Philip egentlig distrahert av hun fra Setesdal; usympatiske, usikre bortskjemte jentungen fra Setesdal.

Jeg så at Philip gikk løs med spaden på sandhaugen, og kjente vannblemmene hans i min egen hånd. Det var som å se en film, kortfilm, der han kjørte trillebårlast etter trillebårlast med sand. Og for ikke å snakke om henne som sto der i buksedress, spisse småskoler, en mørkegrå åpen bobleanorakk, svarte skinnhansker. En kvinne i trettiårene.

Filmene surrer i hodet, og alle er like synlige mens jeg leser. Noen blir også pirrende og nesten spennende. Her ligger mange ferdige gode kortfilmmanuser, tenker jeg.

Ord som har blitt til setninger, er så godt satt sammen at jeg glemmer at jeg leser. Av og til kommer jeg til meg selv og tenker: Fy svarten hvor godt han skriver. Det er da setningen "han skriver ikke, han viser bilder", dukker opp. Jeg lar meg underholde. Egentlig er det kanskje bare tilfeldige møter mellom ukjente mennesker som aldri har skjedd og ikke eksistert på ordentlig, som jeg lar meg begeistres av. Jeg liker god kunst, god underholdende kunst. Vel, noe har vel skjedd på ordentlig og som han har grublet videre på, denne forfatteren.

Det blir noen korte og heftige møter med mennesker som jeg gjerne ville ha blitt bedre kjent med. Men det er på en måte godt nok. Fordi det han ikke skriver om Sigurd, Philip, Miranda og Roar, fortsetter å spinne. Historiene han har grublet på, notert og skrevet, går ikke over, dem fortsetter å leve på sin måte.

Han har gjort en fantastisk debut. Jeg er glad for at jeg kjøpte boka. Når jeg leser
"Jeg burde ha sagt noe om det. Det går ikke over bare fordi man ikke setter ord på det. Jeg vet det, jeg har forsøkt det, gang på gang.", så tenker jeg:

Neste gang skal jeg kjøpe en e-bok. Kjæresten min Tone, liker ikke helt at jeg leser boka på senga med nattlyset på. Hun får ikke sove ordentlig.

Skjermlyset fra en e-bok på iPaden min forstyrrer ikke søvnen nemlig. Nå blir det e-bøker på senga, og jeg gleder meg til din neste bok, Jakob Arvola.

Takk for historiene, Jakob!

Ps. Hvis du skulle møte på Miranda; hils fra meg.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hemmelig eller ingen ting

En venn som gir meg bedre helse

Sistemann over brua