Sistemann over brua



"Ingen stanser ham. Soldatene vinker bare John videre. Livredd skritter han over dynamitt, bomber og ledninger som ligger på brua. Ferden hans fortsetter videre oppover dalen og kommer seg unna tvangsevakueringen."


Sånn startet reportasjen min. Historien handler om noe som skjedde for 70 år siden, men da jeg laget den for Finnmark Dagblad, var det 60 år siden den unge mannen hadde gått over Karasjok brua en dag i begynnelsen av november 1944. Med andre ord; det har gått ti år siden jeg snakket med John Guttorm som gikk bort for noen år siden.

Jeg leser boka "Krigen som aldri slutter", den jeg omtalte i mitt forrige blogginnlegg. Det er en meget interessant bok om våre besteforeldre og foreldre som opplevde tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark i 1944.

I innledningskapittelet forteller forfatteren Øyvind Finne om hvordan han jobbet. Han forteller at han i en tidlig fase gikk ut i lokalpressen og fortalte om interessen for å få kartlagt eventuelle forekomst av personer med traumatiske ettervirkninger av krigsopplevelsene.

"Fylkets største avis hadde i tillegg et stort oppslag med intervju av en dame under overskriften: Bombene faller fortsatt. Mange eldre finnmarkinger lider av krigstraumer.", skriver Finne.

Reportasjen ble ifølge Finne trykket 18. juni 2001 i Finnmark Dagblad. Langt bak i hukommelsen virket tittelen kjent, og sannsynligheten for at jeg intervjuet en kvinne fra Karasjok om dette som en case til nyheten om at Øyvind Finne skulle kartlegge krigstraumene, er stor. Et søk i Retriver ga ingen treff, men jeg skal nok finne ut om jeg husker rett.

Jeg har heldigvis tatt vare på en rekke av reportasjene jeg skrev mens jeg jobbet som frilanser fra 1999 til 2005. Dessverre fant jeg ikke reportasjen fra 18. juni 2001, men jeg fant en annen som plutselig ble aktuell. 


Den handler altså om John Guttorm; sannsynligvis den siste sivile som gikk over Karasjok brua før den ble sprengt.

Her er resten av reportasjen:


- Jeg er ikke helt sikker, men sannsynligvis var jeg den siste sivile fra Karasjok som gikk over den gamle brua før tyskerne sprengte den i november 1944. Fortsatt fatter jeg ikke hvorfor jeg fikk gå fri; alle andre i bygda hadde rømt nedover og oppover dalene eller evakuert sørover, forteller 84-åringen til Finnmark Dagblad mens vi fotograferer han på bakkekanten.

- Rømte til Sverige? 
Han sitter og ser Nordnytt når Finnmark Dagblad banker på noen dager tidligere. John Guttorm bor midt i bygda, bare noen titalls meter fra Karasjok brua. Halvveis snur han seg mot meg og gransker den ukjente over brillene på nesa. Jeg har ingen avtale. Skal bare innom for å høre om han kjenner noen gamle reineiere fra bygda som rømte til Sverige med flokkene sine. Er det noen som vet om evakueringen i Karasjok, så er det John Guttorm har vi fått vite.
            - Finnmark Dagblad skal ha reportasjer om evakueringen lørdag. Det er jo 60 år siden i år, og du vet mye om hvordan det var her, sier jeg på samisk.
            Det går bare et par sekunder før Nordnytt og skjermen går i svart.
            - Å ja, sett deg. Evakueringen ja, det er lenge siden. Eai leat go boares muittut, slik Tanabreddens ungdom synger; bare gamle minner. Reineiere som flyttet med flokkene sine til Sverige spør du.
            Han løfter av brillene og tenker. Så ler han.
            - Nei, det var ingen som rømte til Sverige med flokkene. Kanskje har du hørt om Saraksen som lurte den tyske kommandanten trill rundt? Stakkar, han spiste jo passet sitt også. Det må være det du har hørt, sier John smilende.

Kongens medalje
På stueveggen er det et fargebilde av kongefamilien. Under bildet henger diplomet som forteller at John Guttorm ble tildelt Kongens fortjenestemedalje i 1996. Og ved siden av døra pryder en vakker tegning av den gamle kirka og en oppslått bibel. Det er Karasjok kommunes kulturpris. Utmerkelsene fikk han for sin lange og trofaste innsats som kirketolk. I 34 år tolket Guttorm Guds ord fra norsk til samisk.
            - Minnene er sterke. Du vet når fienden kommer og tar lande ditt, så viskes det ikke ut så lett selv om det har gått mer enn 60 år. Jeg kan fortsatt høre lyden av geværkolben som smeller i hodet på en serberfange (Ps. les mer om Blodveien, nettreportasje som NRK Nordnytt publiserte denne uka, EA anm.). Og skrikene til de utmagrede mennene. Det sitter her oppe, sier han og peker mot hodet og legger til: - Vi kom oss igjennom dette; det ble folk av oss også til tross angst og alt hva vi så.
            Familien Guttorm bodde like ved brua på nordsiden av elva da tusenvis av soldater kom til Karasjok høsten 1940.
            - Far hadde akkurat blitt ferdig med fjøset. Vi hadde ikke rukket å få inn kyrne en gang da soldatene overtok det. På sett og vis var vi heldige. Det var nemlig østerrikere som ikke var nazister som ble beordret inn der. Vi ble etter hvert godt kjent med noen av soldatene, og mor vasket klærne deres også, forteller 84-åringen til Finnmark Dagblad.

Viktig opplysning
Bekjentskapet og kontakten familien fikk med østerrikerne var svært viktig for mange i Karasjok. En dag i august 1944 kommer to av soldatene som hadde bodd i fjøset ved brua til Guttorm.
            - Alles kaputt, sa de og fortalte at bare de to var blitt igjen. Resten var falt i kampene mot russerne i øst. Men det viktigste de ville fortelle oss var at vi måtte pakke alt vi eide og rømme vekk. Tyskerne skulle brenne alt og tvangsevakuere befolkningen i Finnmark. De fleste fikk gjemt unna eiendelene, prioviantert og flyttet kyr og sauer oppover både Karasjohka, Iesjohka og andre steder. Etter hvert flyttet også de fleste vekk fra bygda. De ønsket ikke å bli tvangsevakuert, forteller John Guttorm.

Siste mann
Derfor led de færreste noen nød. Folket hadde fått god tid til å komme seg vekk. John jobbet som betjent hos handelsmann Einar Isaksen. Derfor måtte han være igjen i butikken.
            - Einar og familien ble tatt av tyskerne. Jeg ble i bygda til 5. november 1944 og var trolig en av de siste sivile som var igjen. Den dagen holdt tyskerne på å sette enorme bomber og dynamitt på brua. Jeg gikk likevel over, og det var ingen som stoppet meg, bare vinket meg videre. Naturligvis var jeg livredd. Da jeg hadde kommet meg noen kilometer oppover dalen, så jeg det første huset bli satt fyr på. Jeg kom meg til resten av familien som var ved Gorva, noen mil sør for bygda.
           
Luringen
Opp i dalen hadde også læreren Per Saraksen fra Tana gjemt seg sammen med lappefogd Pleym fra Vadsø. En dag måtte Saraksen nedover mot bygda for å hente flere saker. Han kledde på seg kofte, stjernelue og tok lassoen over skuldra. Læreren så ut som en reindriftssame. Sammen med faren til John Guttorm la de i vei.
            - Like nedenfor der hvor vi hadde gjemt oss, ble Saraksen tatt til fange av en tysk patrulje. Underveis kom han på at han hadde passet sitt i innerlomma. Det måtte han lure opp og stappe det i munnen. For ikke å bli avslørt måtte han spise opp passet. Patruljen førte ham ned til bygda og den tyske kommandanten. I avhøret fikk Saraksen tyskerne til å tro at han bare fulgte deres ordre om å ta med seg reinflokken til Narvik hvor tyskerne skulle slakte dyrene. Men hva skal du her, ville kommandanten vite. Jeg måtte dra ned for å hente mer saker og finne meg noe mat til den lange ferden mot Narvik, svarte Saraksen. Kommandanten syntes dette var en skikkelig mann som fulgte deres ordre. Du kan få alt du trenger av oss; mel, sukker, brød, tobakk, brennevin og annet utstyr, du kan ta så mye du klarer.
            John Guttorm ler og rister på hodet. Før han fortsetter:
            - Saraksen var ikke snauere enn at han fikk plassert provianten og utstyret på en tysk lastebil. Dere må frakte sakene til kjørereinene mine opp i dalen. Derfra skal jeg klare meg, sa luringen. Han lurte tyskerne trill rundt. Jeg husker fortsatt da Saraksen kom til oss, skrattende og hoppende glad for at alle fikk nye og uventede forskyninger, og det attpåtil fra fienden. Det ble rene julekvelden for oss der oppe.
            I over en time forteller 84-åringene om krigsårene og evakueringen.

            - Nei, du får vel ikke plass til alt, men noe har du vel fått med deg, sier John Guttorm.

---

PSHer er flere historier fra 70 års markeringen av tvangsevakueringen og brenningen av Finnmark.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hemmelig eller ingen ting

En venn som gir meg bedre helse